RLE i skolen

Jeg skriver dette innlegget både som person, lærer, mor til en ny førsteklassing – og som svar til innlegget "Et spennende år" av Dan Kristoffersen/Kristent Pedagogisk Forum.

Han skriver bl.a.

"Jeg gleder meg over alle de flotte pedagogene som er seg sitt ansvar bevisst og som tør å stå fram som tydelige. I dagens samfunn er ikke det nødvendigvis så lett, og vi må passe på at det ikke går utover våre barn".

Siden hans bekymring i innlegget dreier seg om vår kristne kulturarv er det sannsynlig at han med ’tydelig’ mener dem som framstår som tydelig kristen og lærer dette videre til sine elever – og at det kan ut over våre barn dersom man ikke er tydelig kristen/tydelig på at kristendommen er den viktigste troen i vår kultur.

Men jeg tror ikke Kristent Pedagogisk Forum har noen grunn til bekymring for den kristne kulturarven blant barn i Norge. Den er en meget stor del av vår kollektive bevissthet.

Skoler i Norge markerer jul og påske som betydelige høytider. De fleste skolebarn og lærere går i kirken før jul, elever spiller og ser julespill og leser juleevangeliet og lidelseshistorien. Jul og påske vil vi alltid ha, det er flotte tradisjoner få kan tenke seg uten. Elever flest vet også en god del om det kristne innholdet i disse feiringene, i det minste "Jesus ble født" og "Jesus døde".

Men dersom noen ikke vet dette, eller ikke særlig mer enn dette – er det da så farlig?

Jeg vil faktisk snu litt på det: Hva om det motsatte går mer ut over våre barn?

Ikke kunnskap om religion, det er utvilsomt viktig å ha – men religion undervist som tro, på en misjonerende måte? Hva om det faktisk skader barn hvis vi lærer dem at kristendommen er viktigst av alt, og at det bare finnes én sannhet, én gud, én frelser? Hva med alle dem som har en annen tro, eller som trenger rom for å finne ut av de store spørsmålene i livet på sin egen måte?

Og må man ha én tro, som en pakke – alt eller intet? Er man utydelig når man ikke har det?

Jeg vil alltid huske en vikartime jeg hadde i en førsteklasse for mange år siden, som helt fersk lærer. Jeg bladde opp i boken deres og fant intet mindre enn dette spørsmålet:

"Hvem er Gud?"

Jeg leste dette høyt for dem – og sa som sant var at jeg ikke visste det, jeg hadde ingen bestemte svar på hvem eller hva gud kunne være. Men hva trodde de selv?

De lyste opp, ble liksom andektige, og så kom hendene i været: "en blomst" – "en sky" – "vann" – "gud fins ikke" osv. Det var både panteister og ateister der, tenkte jeg for meg selv.

"Det var veldig fine svar" sa jeg da de var ferdige. Og så husker jeg ikke helt eksakt, men jeg prøvde iallfall ikke å ta svarene deres og bruke dem til noen forkynning, verken for eller mot noen gud. Det ville ha vært et overgrep mot deres frie tanker.

Min sterke overbevisning er nemlig at voksne ikke har rett til å velge tro på vegne av barn – verken som lærere eller foreldre. Min drøm er at hvert menneske kan si til et annet, med ærlighet: "Din tro har min respekt" – og til sine barn: "Dette tror jeg på, for det passer for meg – men du har rett til å finne ut selv hva du skal tro på, så lenge det er bra for deg selv – og ikke skader andre."

Dette er min tydelighet, og jeg tror ikke den går ut over våre barn – tvert imot føler at jeg er mitt ansvar høyst bevisst. Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe verre enn å prøve å stenge noe så viktig som andres eksistensielle intelligens og nysgjerrighet inne i én religiøs tro eller ett bestemt livssyn, bare fordi man liker det så godt selv.

Jeg håper min datter alltid vil ha lærere som lar slike store spørsmål være åpne, og barnas tanker være frie. Jeg håper de vil sette kristendommen i perspektiv, fortelle at denne gamle boken her, den er full av fortellinger fra et annet sted og en annen tid enn vi har i dag – det betyr at vi må tolke dem, ikke at de er sanne bare fordi de er så gamle.

Jeg håper også hun får lære mye og grundig om andre religioner og forstå at ingen gud eller religion har monopol på etikk og leveregler.

Jeg håper de ikke lærer henne at den kristne gud er den eneste sanne, at denne troen er andre overlegne, og at det medfører fare for evig fortapelse hvis man ikke tror på denne guden og hans sønn. Jeg håper at hun i møte med overbeviste kristne eller religiøse av annen tro vil være en av dem som våger å stå opp og si fra hvis hun er uenig. Jeg håper også at hun vil lytte med respekt til dem som mener noe annet enn henne, hvis hun selv velger en bestemt tro.

Og jeg håper hun vil ha venner med mange ulike livssyn.

Vi vil alltid feire jul og påske ved norske skoler, som en naturlig del av vår kulturarv.

Jeg håper vi etter hvert også kan få markeringer av høytider fra andre religioner – fordi dette er kommet inn i og blitt en del av norsk kultur. Ut over slik kulturell markering bør ingen undervisning i faget RLE ha som formål å overbevise barn om en bestemt tro, heller ikke den kristne.

Tro bør faktisk være en privatsak mellom det enkelte barnet/mennesket og det hun/han tror på, enten det er en tro på mennesket og livet, moder jord, en buddha, en eller flere guder – eller vann, skyer og blomster.