RLE-faget

Proporsjonalt med at innvandringen til Norge øker, blir rle-faget gradvis viktigere i grunnskole og lærerutdanning. Det blir viktigere både for individ og for samfunn.

Religion er en del av den empiriske virkeligheten som ikke kan marginaliseres lenger. Det globale perspektiv har også betydning. En av vår tids mest innflytelsesrike sekulære filosofer og sosiologer, Jürgen Habermas skriver om ”religionenes gjenfødelse.” Gjenfødelsen gjelder både konservative grupper innen de klassiske religioner, mer fundamentalistiske religionsformer og en økning av det voldelige potensialet i en del religioner.

Rle-faget er viktig for kommunikasjonen mellom majoritet og minoriteter. Faget kan gi innvandrernes barn i grunnskolen en bekreftelse på sin egen identitet og kjennskap til andre barns livssyn. Elevene kan få en øvelse i å møte forskjellighet og samtidig vise respekt for andres livssyn. De kan bli i stand til å føre filosofiske samtaler over livssynsgrensene i klassen. Det kan bli lettere for dem å fungere i det norske plurale samfunn. Dette kaller jeg dannelse.

Nå skal lærerutdanningen revideres. Blir da de obligatoriske studiepoeng i rle-faget faget overført til matte, norsk og naturfag? Blir kunnskapsaspektet prioritert så sterkt at dannelsesaspektet blir nedprioritert i utdanningen?

Det er mye snakk om Pisa-undersøkelsen. Vi er bekymret fordi norske barn kommer ut omtrent midt på treet sammenliknet med elever i andre europeiske land når det gjelder matte, norsk og naturfag. Men er egentlig det så overraskende? Den norske skolen har prioritert en god del viktige menneskelige verdier som ikke blir fanget opp av undersøkelsen. Og det er et spørsmål om vi skal la vår skolepolitikk styres av noen rene kunnskapstester. Er ikke dannelse like viktig som kunnskap både i grunnskole og i lærerutdanning?

Videre regner jeg med at faget har et utviklingspotensial. Jeg vil i det følgende peke på ett viktig område. Det er nylig gjort en stor internasjonal europeisk undersøkelse blant religionslærere i 17 land, (Tres). Den viste at norske rle-lærere lå på topp når det gjaldt undervisning ”Om religion”, (læreren som guide.)

De lå på bunnen både når det gjaldt undervisning ”I religion”, (konfesjonelt anbefalende undervisning) og også når det gjaldt ”Læring fra religioner og livssyn”. Det ser altså ut til at mange norske rle-lærere underviser med en armlengdes avstand til fagstoffet. Står faget i fare for å bli vel teoretisk og bestå i reproduksjon av kunnskapsutsagn? Blir dette en ny runde med ”flere byer i Belgia”? Faget kan fort bli bare noe de skal lære og ikke lære av. Her er det som sagt et utviklingspotensial.

Religionspedagogen John Hull i England går inn for å gjøre fagstoffet engasjerende og aktuelt for elevene. Han jobber med utlike fortellinger fra ulike religioner. Han spør: Hvilke verdier kan de ulike elevene med ulik religions- og livssynstilknytning lære av fortellingene? Dette kan elevene tenke over og ha filosofiske samtaler om. Dermed blir faget noe mer enn et rent kunnskapsfag. Det kan stimulere til en refleksjon som angår deres hverdagsliv. Hull hevder at kulturfortellingene har ”gifts to the child”.

Disse ”gifts” er da forskjellige for de ulike barna. Barna tar til seg det som passer inn i deres eget helhetssyn. Dermed blir det ikke snakk om en ensretting der alle skal komme frem til de samme verdiene. Det blir ikke tale om forkynnelse av én løsning.

Det ser ut til at rle-faget bare blir viktigere for elevene og for samfunnet. Hvis fagets plass i den fremtidige lærerutdanningen reduseres, vil utdanningen ikke imøtekomme viktige behov hos elever og samfunn.

Artikkelforfatteren er høgskolelektor emeritus ved Høgskolen i Telemark.