Refleksjoner rundt pedagogisk psykologi

Mye er sikkert allerede inkorporert og implementert i forberedelsen og gjennomføringa av undervisninga og ligger i ryggmargen og hjernebarken, men det kan nok være sunt å reflektere litt over pedagogiske tilnærminger fra tid til annen for å kontrollere at undervisningsopplegget har en teoretisk forankring. Læringsteorier har gjerne filosofiske og psykologiske røtter som gjør at læring blir et krysningspunkt mellom filosofi, psykologi, pedagogikk og didaktikk.

Historisk sett er pedagogikk et fagområde som går langt tilbake. Platons pedagogiske filosofi tar utgangspunkt i at det finnes objektive og absolutte størrelser som er uforanderlige og at menneskene ser skygger av disse absolutte ideene. Det betyr i praksis at vi oppdager og ikke oppfinner kunnskap. All kunnskap er allerede konstruert og det finnes absolutte ideer og størrelser, og vi må avdekke dem uten å egentlig kunne forandre verdensbildet. Dette står i kontrast til nyere pedagogisk filosofi hvor den subjektive konstruksjonen står mer i fokus, og hvor kunnskap bygges videre i en dialektisk relasjon med erfaring. Denne kunnskapskonstruksjonen reflekterer den hermeneutiske sirkel hvor individet er med på å bygge sitt subjektive verdensbilde og tar del i å konstruere og skape kunnskap. Målet er dermed ikke nødvendigvis å avdekke en virkelighet som ligger utenfor vår umiddelbare rekkevidde.

Et pedagogisk syn som er mer demokratisk enn Platons, ligger hos John Locke som mente at mennesket ble født med noen forestillinger i sin bevissthet, men disse forestillingene hadde en kontinuerlig dialog med den ytre verden og læring skjedde ved at man erfarte den ytre verden. Det betyr at mennesket i prinsippet kan lære alt og at alle stiller på lik linje med sin "tabula rasa", altså en ren tavle som skal fylles med erfaringer. Dette er kjernen i empirismen og står i kontrast til Platons idelære hvor kunnskapen kommer fra en ideell verden og ikke konstrueres i et dialektisk forhold til den ytre verden. Sanseverdenen hadde liten verdi for Platon som for ham bare var en avskygning av den sanne, ideelle virkeligheten tilhørende en annen dimensjon. Platon hadde et hierarkisk syn på hvem som hadde muligheter til å lære og nå sannheten og lede andre mennesker.

For John Dewey hadde nok ikke Platon så stor betydning, ettersom Dewey hadde et pragmatisk syn på læring. Deweys pedagogiske syn er handlingsorientert og han så byggingen av kunnskap som en proaktiv handling hvor man interagerer med omgivelsene og tilegner seg kunnskap via erfaringer. Vi konstruerer vår subjektive virkelighetsoppfatning i vår sosiale interaksjon med fysiske og mentale omgivelser. Dette står delvis i kontrast med Jean Piagets syn som ikke legger like stort fokus på de sosiale omgivelsene som Dewey og Vygotsky. Dewey mente også at kunnskap er forgjengelig. Ingen teorier er absolutte. Menneskene konstruerer sine teorier i et sosialt fellesskap, og barn er ikke tomme kar som skal fylles med en rekke vedtatte sannheter. Den filosofiske retning som Dewey fulgte var pragmatismen. Denne retningen legger vekt på at all viten er feilbarlig og reviderbar. Dette er i tråd med Karl Poppers vitenskapsteorier hvor all viten er provisorisk og at mennesker kontinuerlig må arbeide videre med å forstå og revidere sine teorier om omgivelsene. Et kunnskapssyn som dette er demokratisk og betyr i praksis at paradigmeskifter kan skje dersom en ny teori får tilstrekkelig oppslutning. Det er dermed ingen som kan hevde at de besitter den absolutte sannhet eller at det finnes et absolutt tankesett. Et slikt syn får også pedagogiske og didaktiske konsekvenser i den mening at faglig debatt er minst like viktig som å finne endelige svar som alle kan enes om. Pedagogen har derfor ikke enerett på sannheten og bør derfor alltid være åpen for å diskutere og reflektere sammen med sine elever. Veien er ofte viktigere enn målet.

Læringssynet til Vygotsky er sosiokulturelt, som betyr at pedagogikken er kommunikasjonsorientert. Mennesket står ikke i umiddelbar kontakt med omverdenen, men forstår verden subjektivt i forhold til sin egen sosiale og fysiske interaksjon. Innen sosialkonstruktivisme er det fokus på mennesket som sosialpsykologisk lærende vesen hvor man må forstås kontekstuelt. Å nevne filosofer som Schopenauer og Kant i denne sammenheng, vil muligens være interessant. Kant og Schopenauer hevdet at menneskene skaper sine egne verdensbilder ved å tolke fenomenene slik de framstår for oss. Dette verdensbildet kalles fenomenologi og impliserer at vi konstruerer en virkelighet i et sosialt samspill. Vi tolker fenomener slik de fremstår for oss. Mennesker har noe a priori kunnskap, men det er a posteriori-erfaringene som utgjør det subjektive verdensbildet. Dette har likheter med Piagets teorier om at mennesket er født med noen kunnskapsstrukturer hvor vi akkomoderer og assimilerer ny kunnskap og erfaring. Vi tilpasser nyervervet kunnskap til den kunnskapen vi allerede besitter.

Piagets tanker er, i motsetning til Vygotskys, mer egosentrisk fokusert. Barnet lærer primært i samspill og interaksjon med sine fysiske omgivelser. Den proksimale utviklingssonen som Vygotsky fokuserer på betyr at vi har til enhver tid har en potensiell læringsmulighet dersom vi får den rette faglige stimuli, som gjør at vi når et høyere læringsnivå. Dette kan oppnås dersom man blir undervist på et nivå hvor man må strekke seg litt utover sitt nåværende læringsnivå, og at man har en medelev eller instruktør som kjenner til denne sonen hos individet. Det sier seg selv at dette kan dreie seg om relativt hårfine balanser, og det viser også at det ikke er noe en-til-en forhold mellom undervisning og læring. Hvis man har foredrag for en gruppe mennesker og formidler en "pakke med informasjon" som skal passe til alle, vil hvert individ forstå denne "pakken" med informasjon ulikt avhengig av individets kunnskaps- og erfaringsbakgrunn.

Ovenstående refleksjoner vedrører hvordan læring foregår, hvilket kunnskapssyn man har og hvordan man ser på menneskers forutsetninger for å lære og tilegne seg nye kunnskaper og erfaringer. Hovedforskjellen ligger i om man ser på kunnskap som noe progressivt som skal konstrueres eller noe som bare skal oppdages og beskrives. Spørsmålet er om læreren skal være en formidler av eviggitte sannheter eller fungere som en kunnskapsforløser som tilrettelegger for ny læring. Er læring overføring eller konstruksjon av et verdensbilde for et individ? Er kunnskap et foranderlig og progressivt fenomen, eller er kunnskap gitte ideer og størrelser som skal formidles og overføres til elever som ukritisk tar imot? Dette er etter mitt syn viktig i forhold til hvordan undervisningen legges opp. Dewey, som står for et progressivistisk læringssyn, har sagt: "Å undervise kan sammenliknes med å selge varer. Ingen kan selge hvis det ikke er noen som kjøper". Et menneskes livsanskuelse er styrende for hvordan man betrakter læreprosessen og vil også være en medvirkende faktor med henblikk på hvordan læringsprosessen legges opp med tanke på didaktisk gjennomføring.