Refleksjoner rundt informasjon og myter
Jeg er kommet til å reflektere over om det finnes samfunnsgrupper eller folk med makt og hegemonihype som faktisk er tjent med at forholdene er som de er, skriver innsenderen av dette innlegget.
Etter mange år med hard skoledebatt (jeg har holdt på i fem år) og over forhold jeg og mange syns er svært nedslående og graverende - og hvor det dessverre er få lysglimt i horisonten, har jeg for mitt eget vedkommende kommet til å reflektere over om det finnes samfunnsgrupper eller folk med makt og hegemonihype som faktisk er tjent med at forholdene er som de er (ellers hadde de forandret dem).
Hvordan skal man da angripe dette uten å utsette seg selv for represalier eller masse private ubehageligheter?
Mange refleksjoner rundt skole og samfunn forutsetter en slags konsensus eller forestillinger om at det norske samfunnet er en slags homogen masse med samme interesser, holdninger og verdier. Vi sitter alle i samme båten, og hvis vi bare alle blir enige, så skal nok dette gå bra... Jeg tror dette er en av de falskeste mytene om det norske samfunnet.
Jeg er overbevist om at det for eksempel finnes grupper i Norge med mye makt som tjener på stor innvandring til landet (som for eksempel Høyre i Oslo - bedre tjenestetilbud, lavere priser), mens det er folk lenger ned på "stigen" som "taper" på dette og som protesterer og uforskyldt blir stemplet som rasistiske. Ideologiene har en stygg tendens til å gå hånd i hånd med egeninteressene.
At strømprisene nå ble høye var etter min mening bare en følge av at noen var villig og i stand til å tjene penger på noe som for tiden er politisk korrekt (energisparing gjennom prising). Å tjene seg rik og samtidig høste moralsk anerkjennelse, er kanskje noe av snedigste og mest lukrative et menneske kan gjøre, jfr. SV-eren Petter Nomes frilans- og aksjeselskap-manøvrer. Lekkert.
Mange nordmenn lever fortsatt i Hakkebakkeskogen eller i Bakkebygrenda. På tide å ta seg en tur ut i verden?
