Høsten 2000 ble det for første gang
gjennomført preliminære lokale forhandlinger for
skoleverket i Norge. Lærerorganisasjonenes tillitsvalgte var
involvert i de samme prosessene under fjorårets høst.
Foreløpig befinner vi oss derfor i startfasen, og det er
for tidlig å komme med en inngående evaluering og felle
noen kategorisk dom. Men noen grunnleggende refleksjoner kan
være nyttig å gjøre seg foran de kommende
forhandlingene. La meg imidlertid først gå litt tilbake i
historien.
Det er viktig å poengtere at
preliminære lokale forhandlinger for skoleverket (heretter
forkortet til PLF) på ingen måte ble presset fram som en
institusjonell nyvinning av lærerorganisasjonene selv. Tvert
imot sa lærerorganisasjonene ja til PLF for å velge det
minste av to onder: Hadde lærerorganisasjonene satt seg
på bakbeina, ville forhandlingsretten etter all sannsynlighet
blitt overført til KS, som har lang erfaring i og bred
kompetanse til å føre lokale forhandlinger på andre
områder i kommunesektoren.
Et gammelt ordtak sier at hvis man ikke
får den man elsker, så får man elske den man
får. Og lærerorganisasjonene har så visst ikke
unnlatt å ta utfordringen. Konkret har dette kommet til
uttrykk i en meget omfattende kurs- og skoleringsvirksomhet i
forkant av forhandlingene i både 2000 og 2001. To
målsettinger har vært sentrale: Å gjøre de
tillitsvalgte kjent med spillereglene og rutinene rundt PLF, og
tilstrekkelig strategisk og taktisk rustet til å møte
sine kommunale motparter under selve forhandlingsrundene (les:
simulering og rollespill).
La meg dvele litt mer ved kursvirksomheten.
Det er selvsagt betydelige økonomiske omkostninger knyttet til
tilbakevendende grunnskolering av og videre påbygging for
tillitsvalgte. Dessuten arrangeres kursene ofte som
overnattingskurs. Videre kan man på kostnadssiden bokføre
kommunale lønns- og driftsutgifter knyttet til
partssammensatte grupper, forberedende møte(r),
forhandlingsutvalg og gjennomføring.
Bruddprosenten under forhandlingene
høsten 2000 var også oppsiktsvekkende høy: I 17
prosent av landets kommuner ble ikke partene omforente, men sendte
saken videre og oppover i systemet. Og det er kanskje
unødvendig å opplyse om at medlemmer i Statens
lønnsutvalg heller ikke jobber gratis i tvistesaker. Og vi
må ikke glemme at også "tid er penger": Både
tillitsvalgte og motpartene på arbeidsgiversiden opplever
forhandlingene og prosessene i forkant som nokså tidkrevende
og til dels stressende ved siden av en ellers travel
arbeidsdag.
Det er mye som tyder på at bruddprosenten
har vært en del lavere under forhandlingene i 2001. Men det
rokker ikke ved mitt hovedpoeng: Sett i relasjon til de meget
beskjedne beløp som forhandlingspottene i dag utgjør, vil
omkostningene alt i alt rundt skolering, forberedelser og
gjennomføring i meget stor grad overstige de totale
lønnstilleggene. Dertil kommer det faktum at pottene i 2001
var gjennomgående betydelig redusert i forhold til
2000-pottene.
Man trenger ikke å ha embetseksamen i
sosialøkonomi for å forstå at dette er dårlig,
ja rett og slett elendig samfunnsøkonomi. Det er fristende
å omskrive Winston Churchills berømte ord: Aldri før
i Norge er det blitt brukt så mange penger for at det skal
jobbes såpass hektisk for å fordele så lite. Eller
for å bruke et mer folkelig uttrykk: Mye skrik og lite
ull.
Så langt kan kanskje de beskjedne pottene
i skoleverket forsvares med at det viktigste har vært å
trene opp både arbeidstakere og arbeidsgivere til å
gå inn i ulike forhandlingsroller. Men vi kan ikke nøye
oss med å øve i all evighet. Skal PLF i skolesektoren
fortsatt være liv laga, må de kommunale pottene utvides
betraktelig (her forutsetter jeg at også arbeidsgiverne
kjøper dette resonnementet).
Men da vil også lærerorganisasjonene
- og jeg tenker særlig på Utdanningsforbundet - komme i
et økende strategisk dilemma: På den ene siden er det
nødvendig å spytte mer penger i pottene. Men på den
andre siden har også arbeidsgiverne klart signalisert en
lønnspolitikk som avviker fra lærerorganisasjonenes
grunnlinje. Arbeidsgiverne presser nemlig på bred front for
å åpne opp for mer bruk av subjektive kriterier og
individuelle lønnstillegg i skoleverket.
Lærerorganisasjonene har alltid fremmet
sine hovedkrav med forankring i objektive kriterier og brede
grupper og funksjoner knyttet til de sentrale tariffavtalene. Det
betyr ikke at vi skal fortsette å gjøre det også i
all fremtid. Skal PLF i skoleverket ha noen som helst funksjon,
må det være rom for å utvikle kriterier og forhandle
om krav og tilbud som genuint supplerer kriterier og tillegg under
de sentrale oppgjørene.
Men vi bør altså passe oss for at vår iver etter
å øke pottene ikke samtidig medfører at det er
arbeidsgiverne som gradvis og ensidig legger premissene for hvem
som skal motta lokale tillegg. Hva som er aktuelle og egnete
kriterier vil selvsagt variere fra kommune til kommune, og fra
år til år. Men rene trynetillegg i ulike
kamuflasjer og omskrivninger må lærerorganisasjonene
samlet ta prinsipiell avstand fra. Om vi evner å motstå
dette presset, vil bare fremtiden vise.
Min hovedkonklusjon er derfor at fremtidige
preliminære lokale forhandlinger i skoleverket forutsetter at
det blir atskillig mer å forhandle om. Samtidig kan en slik
utvikling meget vel føre til økt konfliktnivå mellom
arbeidstakere og arbeidsgivere rundt fastsettelsen av
lønnskriteriene. Men det er lettere å tåle mye skrik
når man samtidig også har muligheten til å få
mye ull.