Pedagogikk utgjør nesten halvparten av finsk lærerutdanning

Det er en fryd å lese professsor Svein Sjøbergs kronikk i Utdanning 4/08 der han på en forbilledlig klargjørende måte analyserer PISA-undersøkelsen. Jeg kan slutte meg til hans vurderinger, unntatt på et punkt som gjelder innholdet i finsk lærerutdanning i forhold til den norske.

Her skriver han følgende: ”Vi kan lage en lengre og bedre lærerutdanning med større vekt på det faglige.” (Min uthevelse). Det samme skrev han i Aftenposten rett før jul (15.12.08), og minst en annen størrelse (Theo Koritzynsky) har hevdet det samme.

Jeg går ut fra at Sjøberg med det ”faglige” mener en vekt på utdanning i skolefagene, for eksempel matematikk eller engelsk, og ikke den pedagogiske og metodiske delen i lærerutdanningen. Av det jeg tidligere har oppfattet av Sjøbergs standpunkter, har jeg inntrykk av at han er blant dem som mener at balansen i lærerutdanningen tidligere har hatt for lite vekt på det skolefaglige, særlig realfagene, i forhold til pedagogikk.

Dette synet har etter min mening ført til at når lærerutdanningen i Norge de par siste tiårene er blitt utvidet eller omlagt, har pedagogikkfaget i utdanningen av grunnskolelærere fått mindre relativ plass, slik at den i dag er mindre synlig i læreplanene for høgskolenes lærerutdanning. Vel ett år av fire er viet pedagogikk og praksis i dag.

Jeg vet ikke hvor Sjøberg og andre har forestillingen om finske læreres sterke fagutdanning fra. Finner en fram til nettsidene til Åbo Akademis pedagogiske seksjon, som jeg regner med er representativ for finsk lærerutdanning, får man et litt annet bilde: Den femårige klasselærerutdanningen inneholder 140 studiepoeng med pedagogisk teori og praksis. Siden 60 studiepoeng tilsvarer ett års studium i Finland (og i Norge) har de altså nesten to og et halvt års studium i emnet. Eller nesten halvparten av det femårige lærerstudiet! I tillegg virker resten av studieplanen å være preget av emner med sterk relevans til undervisningssituasjonen.

Dette forholdet har jeg ikke sett har vært framme i debatten omkring PISA. Finnenes resultater i PISA-undersøkelsene har både interessert og overrasket meg, særlig siden jeg betrakter finske forhold, bortsett fra hovedspråket, som nokså lik norske. Den finske lærerutdanningen kan være en faktor som har gjort positive utslag for Finlands del, men kanskje på en litt annen måte enn de mest høylydte kritikerne tenker seg. Mange av forklaringene som har kommet fram, virker som synsing med ideologisk utgangspunkt. At mange land med skolesystem som en skulle tro ligger mange høyreorienterte nær, ikke har særlig bedre resultater enn Norge, har blitt oversett. Hvorfor dro ingen journalister til Luxemburg etter den første PISA-undersøkelsen for å finne ut hva de hadde gjort feil der?

Påstanden om at finske lærere har en sterkere utdanning i undervisningsfag enn her i Norge, synes altså ikke å være riktig. Det kan heller synes som om noe av forklaringen på det finske pedagogiske underet ligger i lærernes sterke pedagogiskfaglige bakgrunn. Heller ikke lengden på utdannelsen er helt klart til finsk fordel. Bortimot halvparten av alle norske lærere har minst 5 års utdanning. En god del finske lærere har vel og sin utdannelse fra før man innførte 5-årig utdanning.