Nynorsk i ungdomsskolen, – kanskje ikke?

• Leif Rune Hausvik er cand.philol. og pensjonert lektor

I et engasjert innlegg i Utdanning nr. 5 2012 skriver kontaktlærer Karoline Moe Sandø om nynorskens stilling i ungdomsskolen og om sine triste erfaringer som sidemålslærer. Som nylig pensjonert norsklærer blir jeg sterkt provosert av enkelte av Sandøs utsagn, men jeg ser at innlegget er ærlig ment. Når det gjelder hennes hovedanliggende, at det er for mye med tre individuelle, likestilte karakterer i norsk, så er det vel i dag rimelig mange norsklærere som er enige. Dette er imidlertid et spørsmål som har med lærernes arbeidsmengde å gjøre, og det er etter min mening irrelevant å gi skriftspråket nynorsk skylden. At det er mye arbeid med nynorsk, er så, men det i seg selv er ikke noe argument for å ville ha vekk den skriftlige vurderingen.

Før jeg går videre, må jeg presisere at min nesten 40-årige praksis som norsklærer skriver seg fra videregående skole, og fra studieforberedende programområde. Jeg har med andre ord erfaring fra både tradisjonelt gymnas, som det het en gang i tiden, til dagens videregående. Men jeg har ikke jobbet i ungdomsskolen. Min alder tilsier også at jeg selv aldri har vært elev i ungdomsskolen. Jeg gikk derimot i den sterkt teoretiske realskolen, der norsk sidemål hadde egen karakter, som imidlertid var basert på enklere oppgaver enn hovedmålskarakteren. De som tidlig på sekstitallet gikk framhaldsskolen, hadde så vidt jeg husker ingen sidemålskarakter. På denne bakgrunn er det rimelig å hevde at dagens ungdomsskoleelever på sett og vis har det verre enn de årskullene jeg er en del av, siden alle nå må lære å skrive sidemål. Og på denne bakgrunnen forstår jeg også Sandøs noe pompøse påstand at skolen med sidemålet ”sparker dem som ligger nede”, hvis hun med dette mener de mest teorisvake elevene.

Men akkurat dette klargjør ikke Sandø helt, og det er her hun provoserer meg. Det skinner så alt for tydelig gjennom at hun selv ikke er motivert for å undervise i nynorsk, og ikke ser nytteverdien av det. Her får vi servert alle de gamle og latterlige fordommene om at nynorsk er ”vakre vendinger”, som ”formidler så intenst i gode romaner, sanger dikt og andre lyriske tekster”. Ærlig talt Sandø, dette kan vel i all anstendighets navn også sies om bokmål! Tanken om at nynorsk er så bra til skjønnlitteratur, men uegnet til alt annet, var avleggs alt i forrige århundre. Når jeg i alle år har forsvart og brukt nynorsk, så har det først og fremst å gjøre med at det er et likestilt bruksspråk i Norge. Har du aldri lagt merke til at nyhetene på Dagsrevyen eller TV2 blir lest opp av folk som Ingvild Bryn og Morten Sandøy. At det finnes programledere som Linda Eide (Norsk attraksjon) Oddgeir Bruaset (Der ingen skulle tru..) og Håkon Haugsbø (Brennpunkt)? Nynorsk er faktisk en rettighet i Norge og en del av totalbildet norsk skriftlig. Reiser du noen mil sørover fra der du arbeider, ser du jo butikkskilt på nynorsk. Det er jo nettopp derfor elevene trenger det. Det er ufattelig at det er så mange norsklærere som nekter å innse dette!

En stor del av Sandøs innlegg handler ellers om de praktiske vanskene hun møter i form av umotiverte elever, som bruker alle lettvinte løsninger for alt de er verdt, og der de mest dataflinke jukser seg fram til en slags miks av ”bokmål, sin egen dialekt, svensk og nynorsk”. Jeg har full forståelse for hennes frustrasjon over akkurat dette. Men det skinner likevel mer enn tydelig gjennom: Dette er nynorskens feil fordi det er nynorsk!

Jeg har i årevis hevdet at problemet er betegnelsen sidemål. Den ble oppfunnet i en tid da man hadde måttet slåss for å få skolen til å ta i bruk begge målformene. I dag er begrepet sidemål en diskriminerende betegnelse. Nynorsk og bokmål er likestilte, de kan begge leses og høres overalt i det norske samfunnet. Å argumentere mot nynorsk i dag blir som å argumentere mot innvandrere. Alle vet at det verken nytter eller er ønskelig. Det er selvsagt vår simple plikt å undervise elevene våre i det som er virkeligheten. Det skulle bare mangle! At nynorsk er irrelevant i det Sandø kaller ”den bokmålsskrivende delen av Norge” vitner atter om en holdning jeg tar avstand fra. Det finnes ikke noe slikt som bokmålsskrivende områder i prinsippet. Det er vel ikke forbudt å skrive nynorsk der i tilfelle?

Jeg selv bor og har undervist i alle år i Bergen. Mange vil kanskje oppfatte dette området som ”bokmålsskrivende”. Det er feil. Bergen er omgitt av områder der mange skriver nynorsk, og både byens største avis og de lokale media for øvrig bruker bokmål og nynorsk om hverandre. Slik er virkeligheten, og slik er den også prinsipielt i alle deler av landet. At de fleste mange steder bruker bokmål og at man heller ikke ser nynorsk der, betyr jo ikke at nynorsk ikke finnes. Skal en følge Sandøs logikk, bør vi ha et regionalisert skriftspråk i Norge, der de som har nynorsk, får holde på med det, men spare de andre for bryet. Jeg tviler faktisk på om elever i Sogndal eller på Voss ville bli glade for å slippe å skrive bokmål. De ville faktisk oppleve det som diskriminerende. Er parallellen tydelig nok?

Prinsipielt støtter jeg arbeidet med å få bare én skriftlig karakter i norsk. Men når jeg leser Sandøs innlegg, lover det ikke godt. I praksis er jeg svært redd for at nynorsken med tiden kommer til å forsvinne helt som karaktergivende kriterium i ”den bokmålsskrivende delen av Norge”.