Nasjonale prøver på barnetrinnet

Ved Sommarøy skole har vi sterk medfølelse og stor frustrasjon for de klasser som har gjennomført nasjonale prøver denne våren. Vi sitter med mange spørsmål til de styrende makter, og ønsker med dette å synliggjøre dem.
 
Prøvene er tilsendt den enkelte skole fra Læringssenteret. Noen skoler har øvd på forhånd (noe de ikke skulle), andre har gitt mer tid på oppgavene enn det som var bestemt fra Læringssenteret.
 
Rettingen er gjort av faglæreren. Enkelte har rettet etter sindig og bestemt system, andre har tatt noe på "skjønn". Tiden som går med til retting har vært om lag en time per elev per prøve. I år har 4. klasse hatt norsk og matematikk.
 
Neste år skal 4. klasse ha engelsk muntlig og skriftlig, matematikk teoretisk og praktisk, og norsk skriftlig og muntlig. En del av prøvene skal for øvrig gjøres på Internett. Kapasiteten på den enkelte skole på datamaskinparken er høyst variabel.
 
Prøvene er hefter på mange sider. Det tas ikke hensyn til om det er unger som er fremmedspråklige, har lese- og skrivevansker, eller andre forskjeller i forutsetninger for elevene.
 
Prøvene er laget av Læringssenteret, med masse stoff og et "fantastisk" rettesystem. I penger er det satt av 67 millioner kroner i år, og 120 millioner kroner til neste år for å drive opplæring i bruk av, og retting av disse prøvene. Bare i vår region, Vesterålen, går det med 300.000 til 500.000 kroner.
 
Hvordan ville den norske skolen vært hvis så masse midler gikk direkte til elevene? Å øke voksentettheten har alltid vist seg å gi gode resultater.
 
Hvordan kan utdanningsministeren forsvare at det skjer nedskjæringer på skolebudsjettet når det pøses ut så masse penger bare på nasjonale prøver? I siste instans er det pressen som gjør sine tolkninger av prøvene uten å kjenne til verken elevmasse, voksentetthet eller andre viktige pedagogiske grunnprinsipper.
 
Prøvenes innhold er greit nok, men oppgaveformen er til tider upresis og har "lurespørsmål". Det er vanskelige formuleringer og lange ord. Disse oppgavene krever og tester bare en type kunnskap, mens vi som er i skolen vet at elevene har forskjellige innfallsvinkler.
 
Vurderingen er lagt opp slik at elevene faktisk ikke skal mestre alt. Hva gjør dette med elevenes motivasjon og selvfølelse?
 
Hva skjer med samfunnet når dette skal sette standard for videre arbeid i skolen. Skal skolen nå bare jobbe frem mot disse prøvene? Er alt annet uviktig?
 
Hva kommer frem på disse prøvene? Får vi frem annen kompetanse som eleven trenger? Hvilken kompetanse ønsker vi at kommende generasjoner skal ha?
 
Personlighet og sosiale ferdigheter blir vektlagt i det norske samfunn - skal dette ikke videreføres? Hvem bestemmer at våre elever skal gjennom disse prøvene?
 
Foreldre har "hovedansvaret for opplæringa av egne barn" (Læreplanen-97, s. 60). Vil de at deres barn skal vurderes på bakgrunn av prøver som ikke får frem alle kvalitetene til ungene? Skal samarbeidsevne, rytme, logisk tenkning, medfølelse, sang, glede m.m ikke verdsettes lenger?
 
Kan foreldre takke nei til å delta på disse prøvene?
 
Vi som lærere har vanskelig for å se hvor pedagogikken kommer inn her. Å tolke disse prøvene slik at de er et hjelpemiddel for å finne ut hvor vi skal sette inn ekstra hjelp til den enkelte elev er flott, men får skolen midler til å iverksette tiltak?
 
Å kunne teste elevene har vi gjort hele tiden, og årets prøver kan godt brukes til det. Vårt ankepunkt er offentliggjøringen av disse prøvene, som ikke tar de ovennevnte individuelle forskjeller i elevgruppa i betraktning.
 
Å rangere skoler etter elevinnsats kan gi større forskjeller i samfunnet fordi både foreldre og lærere vil søke den "gode" skolen, og dermed tappe "dårlige" skolekretser for både elever, foreldre og lærere. Innad i kommunene kan vi komme til å oppleve konflikter mellom skoler som nå faktisk samarbeider for å gi elevene en god og variert skole. Er vi tjent med dette?
 
Den norske skolen er for alle. Har andre land alle kategorier av elever i skolen?
I enkelte land er noen elever for ressurssvake for å gå i normal skole, mens i Norge er faktisk alle innom våre vegger - og heldigvis for det!
 
Dette viser nyanser som ikke kommer frem i de rapporter som utdanningsminister Clemet legger til grunn. Statistikk har vel ved flere anledninger vist oss at tallenes tale ikke alltid er riktig.