Nasjonal digital læringsarena – et paradigmeskifte?

Det gjelder pedagogiske metoder og vektingen mellom trykte og digitale læremidler. Vanskelig fordi nyordninga med gratis læremidler til elevene i videregående skole har ført til et stort trykk på fylkeskommunene for å sikre gode læremidler for elevene i framtida.

Etableringa av ndla er på mange måter et bevis på at den statlige satsinga på ikt har neglisjert det lærerne har mest behov for – gode digitale læremidler og en infrastruktur som gjør det mulig å produsere, lagre, finne og gjenbruke disse i et system som ikke legger praktiske hindringer i vegen. Nåværende proprietære system der læremidler låses inne i siloer og tilgang må betales for, nesten uansett brukervolum, kan neppe sies å være gode løsninger verken for lærere eller elever. 

For å komme fram til gode løsninger har  fylkeskommunene, som stiller seg bak ndla, valgt å legge vekt på den praktiske arbeidssituasjonen til lærerne der kompetansemålene i læreplanen styrer hvilket lærestoff som utvikles. Det er verdt å merke seg at etter hvert som innholdet i  ndla/ (http://fag.utdanning.no) utvikles, vil lærere og elever få tilgang til relevante læremidler også på tvers av fag. Det er også verdt å merke seg den åpenheten det legges opp til i måten ndla bygges opp på, der åpne standarder og fri programvare er ivaretatt. Dette er i tråd med regjeringens satsing i  St.meld. nr. 17 (2006-2007) Eit informasjonssamfunn for alle

Etableringa av ndla har provosert forlagene og lærebokforfattere, og disse har kommet med utspill som er forståelig ut fra de økonomiske interessene som er knytta til læremiddelproduksjon, men som neppe kan sies å være et svar på det som er best for elever og lærere. Elever og lærere er tjent med at læremidlene er best mulig både i det digitale og det trykte formatet.

Det er derfor på høg tid at en tar et kritisk blikk også på læreboka. I Pisa-sammenheng er det verdt å merke seg at læreboka på langt nær  har samme status som det den har i Norge. Det er derfor mange gode grunner til å stille spørsmålstegn ved dagens lærebok – virker den?  Kanskje er det slik at den altomfattende læreboka som dekker  «alt det en sekserelev skal kunne» er lite egna for flertallet av elevene og spesielt for de som sliter med  å lese lange tekster?  Kanskje er det slik at  selve omfanget virker demotiverende? Kanskje er det slik at i et differensieringperspektiv feiler dagens lærebok?  Kanskje er det slik at den gode læreboka i dag må være enklere og virke sammen med annet lærestoff?

Etter mitt syn handler satsinga på læremiddelproduksjon framover om god interaksjon mellom de trykte og de digitale mediene. Parallelt må avtaleverket for forfattere revideres og moderniseres slik at det virker og er hensiktsmessig i forhold til den digitale allmenningen.

Dersom det faglige nivået i norsk skole skal bedres, er skolen avhengig av at det settes trykk på utvikling av digitale læremidler samtidig som de trykte læremidlene får et annet innhold.