Møte mellom skolen og en MultifunC-institusjon

MultifunC (Multifunksjonell behandling i institusjon og nærmiljø) er et behandlingstilbud for ungdom som viser store atferdsvansker og utgjør et sett av metoder som også inkluderer skole i behandlingen.

Barnevernsinstitusjonen har derfor et pedagogisk team. Dette teamet har i oppgave å skape helhet i behandling og skolegang. Artikkelen forsøker å beskrive dette ut fra empiri ved Sandefjord ungdomssenter.

Sandefjord ungdomssenter er en institusjon som behandler ungdom mellom 14 – 18 år som viser store atferdsvansker. Metodikken som benyttes har fått navnet MultifunC som utgjør et sett med evidence-baserte metoder. Det er etablert nasjonale prøveprosjekter både i Norge og Sverige. I Norge finnes én institusjon i hver av Barne-, ungdoms- og familieetatens fem regioner samt én i Oslo. Under behandling bor ungdommene 6 – 8 måneder på institusjonen med oppfølging på hjemstedet i ytterligere 3 – 4 måneder.

Det prososiale perspektivet
Forskning sier at barn og unge ikke har godt av å bo i institusjoner over tid, da de står i fare for å bli institusjonaliserte. Som følge av denne kunnskapen søker MultifunC-institusjoner å være tverrfaglige prosjekter hvor en inkluderer flere viktige sider ved ungdommens liv. Behandlingen bygger på ideen om læring i prososiale miljøer og at ungdommer under behandling skal styrke sitt syn på seg selv som prososiale. Dette betyr at institusjonen inkluderer skole og nærmiljøtiltak i utformingen av de individuelle behandlingsplanene.

Ved siden av å ha nærskolen der institusjonen ligger som en viktig ressurs, skal behandlingen ha fokus på tilbakeføring til hjemkommunen. Sandefjord ungdomssenter ser på skolen som en viktig arena for trening av sosiale ferdigheter samtidig som den skal ivareta ungdommenes rett og plikt til opplæring. Dette kan være utfordrende i det daglige da den enkelte skole selv ikke alltid er prososial.

Tverrfaglige utfordringer
Samfunnet i dag består av mange ulike fagmiljøer som på forskjellig vis skal ivareta ungdom som trenger individuelle tjenester. Det er en kjent sak at ordtaket om at ”naboens gras alltid er grønnere”, ikke gjelder i profesjonskampene som ofte utspiller seg. Her har en i stedet for vane å tenke på eget fagområdes fortreffelighet. Erfaringene gir også grunn til å påstå at de profesjonelle menneskene innenfor barnevern og skole tenker for snevert om sine respektive ansvarsområder. Resultatet av dette blir ofte at ungdommens hverdag blir ufullstendig og uten tilstrekkelige overganger mellom arenaer.

En påstand er at profesjonskampene har bidratt til at barn og ungdom under omsorg av barnevernet har blitt tapere i samfunnet. Mange har ikke har fått tilstrekkelig hjelp til å oppfylle retten og plikten til utdanning. Dette har gjort flere enn nødvendig avhengig av trygdeytelser i stedet for et meningsfullt yrkesliv. Sandefjord ungdomssenter har som målsetting å være en pådriver og tilrettelegger for å løse utfordringene rundt skole. Denne oppgaven er utfordrende, da institusjonen som sådan ikke har noen myndighet på området. Lovgivningen legger i utgangspunktet ansvar og myndighet i forhold til skolegang på ungdommen selv, den som har foreldreansvaret og til opplæringsmyndigheten.

Komplekse partsforhold
I barnelovens paragraf 32 om utdanning, medlemskap i foreiningar fremgår at: "Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar."

Denne selvbestemmelsen gjelder både i valg av skole og spesialundervisning i grunnskolen (Geir Helgeland 2006). Før barnet fyller 15 år, skal det legges stor vekt på barnets syn. Det vil si at de også skal tas med på vurderinger rundt skoletilbudet. De neste som har innflytelse i skolespørsmål, er foreldrene. I Barnelovens § 30 heter det at: "Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad."

For MultifunC-behandlingen som skal virke på hele ungdommens situasjon, er det viktig å ikke frata foresattes ansvarsoppgaver. Det er snarere viktig å bistå dem ved å bedre relasjonen til skolen.

Den siste parten er fylkeskommunen i det fylket der institusjonen ligger. Deres ansvar er regulert i Opplæringslovens paragraf 13-2. Etter å ha gjort en sakkyndig vurdering og vedtak om midlertidig opplæring, delegerer fylkeskommunen oppgaven med å gi skolegang til den valgte vertsskole eller hjemskole (skolen hvor ungdommen kommer fra). Verts- og hjemskolen kan også få delegert oppgaver med å utstede eventuelle vedtak og opplæringsplaner.

I dette kompliserte samarbeidet om å oppfylle ungdommens individuelle rett og plikt til skole ønsker Sandefjord ungdomssenter, med sine individuelle behandlingsplaner, å ha innflytelse i skolehverdagen. Skolen på sin side inviteres med i utforming av behandlingens individuelle ukemål.

Gjensidig nytte
I og med at Sandefjord ungdomssenter kom som en ny institusjon i nærmiljøet, så omgivelsene på oss med skepsis og som et belastende element. Institusjonen måtte bruke mye ressurser på å forklare omgivelsene at det drives behandling over et gitt tidsrom og ikke omsorg over flere år.

Det beste grunnlaget for et godt ”naboskap” er å forklare hvordan vi ved Sandefjord ungdomssenter arbeider. En lærer ved nærskolen uttalte: ”Det jeg blir mest utrygg på, er alt det jeg ikke vet.” Rutiner som kan fremme gode relasjoner mellom skole og institusjon er helt avgjørende i forholdet. Ukentlige og uformelle møter på skolen hvor enkelte lærere kan delta samt å ha framlegg og presentasjoner for alle ansatte, er gode tiltak i denne forbindelse. Jevnlig kontakt og samarbeid er av avgjørende betydning.

Planer som går hånd i hånd
Som nevnt, bygger MultifunC på den prososiale kontekst. Dette betyr at ungdommen raskt skal starte og i størst mulig grad gå på skolen etter innflytting. Dette er også i tråd med Opplæringsloven, som på sin side sier at skoletilbudet skal være helhetlig og lik den andre elever får, og at både sosiale og skolefaglige mål skal utformes enten gjennom de generelle læreplanene eller gjennom vedtak om spesialundervisning (Opplæringslovens paragraf 5-1 med mer).

I den daglige skolegangen vil ungdommen kunne ha flere planer å forholde seg til, avhengig av om det må utarbeides en individuell opplæringsplan (IOP) på skolen. Her skal eventuell IOP stemme over ens med Ukentlig evalueringsplan i MultifunC-behandlingen. På hver sin side skal disse planene betjene henholdsvis vedtak for spesialundervisning og overordnet behandlingsplan. Det er i dette arbeidet nødvendig å tenke helhetlig, med målsetting om å skape en god pedagogisk harmoni. Den beste arbeidsmåten er at ansatte fra institusjonen og skolen samarbeider når de utarbeider disse planene. Resultatet må, i henhold til gjeldende regelverk, være to ulike dokumenter, men med innhold som ikke står i motsetning til hverandre.

En nærskole i beredskap
En stor utfordring i det å lage et tilfredsstillende undervisningstilbud er å sikre at institusjonens nærskole får mulighet til å være i beredskap både med hensyn til god pedagogisk og ressursmessig standard. En kan se for seg en stilling ved skolen som er finansiert av såkalte refusjonsmidler. 1. januar 2008 ble Opplæringsloven forandret nettopp i forhold til ny refusjonsordning fylkeskommunene imellom. Denne nye ordningen bør gi nye muligheter for vertskommunen i det å skape kontinuitet i ressurssituasjonen. Dette vil kunne redusere det som i dag oppfattes som nøling med å igangsette skoleopplegg for disse ungdommene. Faren for at ungdommen ikke skal oppleve seg velkommen på grunn av vanskelig skolehistorie, er reell. Hvis dette skjer, er alvorlig vegring for å møte opp ofte resultatet.

Ulik håndtering av atferd i kommunene
Arbeidet med hjemkommunene/skolene startes allerede når ungdommen flytter inn. Sandefjord ungdomssenter rekrutterer fra fem fylker og til sammen 83 kommuner. Dette er kommuner som er svært forskjellige med hensyn til populasjon og skoleøkonomi. I institusjonens snart treårige historie har vi erfaring med at svært mange kommuner ikke har skolepapirer å sende oss, da elevene ikke har vært i kontakt med pedagogisk-psykologisk tjeneste eller hatt andre vedtak tidligere. Dette på tross av at vedkommende kanskje har ”terrorisert” både nærmiljø og hjemskole i lengre tid. Skolen begrunner ofte manglende vedtak med økonomi, men at de imidlertid har gode tiltak i forhold til ”prosjektskoler” og ”tilpasset opplæring”. Noen skoler opplyser også at de ikke melder atferdsvansker til PPT, kun lærevansker”.

Vår erfaring er at dette er uheldig for denne målgruppa. Vi møter også ofte skoler som er presset av egen kommune. De tunge atferdsvanskelige ungdommene blir kun definert som skolens ansvar alene. Grunnen til dette er ofte at mange kommuner ikke har etablert tverretatlige tiltak som fungerer.

Dette gir Sandefjord ungdomssenter store utfordringer i å etablere samarbeid både med skoleadministrasjoner og lærerteam. Vår oppgave blir ofte å bidra til å gjenopprette relasjonen mellom skole og ungdom. En kan i så måte si at atferdsvansker har flere parter, da skolen viser motstand mot å få tilbakeført eleven.

At kommunene plasserer ansvaret hos skolene alene, øker risikoen for at de eventuelle positive behandlingsresultatene fra MultifunC-behandlingen ikke vil holde over tid. Dette understreker betydningen av et godt skolesamarbeid med hjemkommunen gjennom hele behandlingen.

Vår erfaring tilsier også at skoler som har lite kommunikasjon med sin kommuneadministrasjon ikke har nok kunnskap om at det kan søkes om refusjon så lenge eleven sorterer under paragraf 13-2 i Opplæringsloven. Sandefjord ungdomssenter må ofte veilede skolene i forhold til dette da, økonomi er en viktig motivasjonsfaktor.

Aktuell litteratur:
Behandling av ungdom i institusjoner, Tore Andreassen, 2003
Opplæringslova Kommentarutgave, Geir Helland 2006