Meta-overforing, lapskaus og nye valgfag

Så om man bare får tilstrekkelig mange ulike treningsformer inn i en økt, og i tillegg blir skikkelig sliten, så har man gjort en god innsats for helbred og fedreland. Det er metaforen «lapskaustrening». Man slenger oppi litt av alt av det man har i kjøleskap og fryser, og satser på at det blir spiselig.

I idretten blir det til at man da kjører noe intervalltrening, noe langkjøring, litt teknikk, litt styrke. Jeg slenger på uttøying, som alltid må være med. Da har vi et fint antall elementer skvist inn i aktiviteten. Effekten blir en flat formkurve, der man egentlig ikke blir bedre i noe, spesielt om man da topper det hele med å ikke restituere, men å kjøre på med ny og tilsvarende økt dagen etter. Når helgen da kommer er det ikke mye futt igjen til annet enn å nyte gullrekka og tygge på en slapp taco.

Nå handler ikke dette om verken idrett eller mat, men om det overveldende antall av valgfag vi har fått beriket skolen med, 15 i tallet er det fra neste år. Som lærere var vi positivt overrasket til at valgfaget skulle gjeninnføres, og stilte med forventninger om en pedagogisk luke i hverdagen med et mer praktisk tilsnitt for elevene. I tillegg var vi spent på hvordan det skulle tilrettelegges for utvikling av nødvendig kompetanse i disse nye fagene, og hva vi kom til å få rutte med av ressurser for at dette skulle bli så bra som mulig for alle involverte. Kalddusjen lot ikke vente på seg. Skolene blir gitt nytt ansvar, men ikke midler, verken på pedagog eller logistikk-fronten. Vi lærere må nok en gang prøve oss som alkymister og lage gull av gråstein og krittbiter og en generasjon av skoleledere logger seg unisont på stillingsdelen av finn.no for å finne mer realiserbare utfordringer på jobbfronten. Elevene står foran nok et hav av utfordringer der metakunnskap og grunnleggende ferdigheter i bøtter og spann er viktigere enn å gjøre noe praktisk, gøy og nyttig, kanskje til og med uten at det er en skjerm og en pålogging involvert.

Her er det lapskausen kommer inn. På Udir sine sider kan vi lese at det er en målsetting at en i stor grad får inn grunnleggende ferdigheter i valgfagene. Det å bruke dette som et kvalitetskriterium, gjør at den praktiske siden ved valgfaget har kommet helt i bakgrunnen. Det er ingen som blir mer motivert av at man har lesing, regning, skriving og digitale ferdigheter skvist inn i ethvert fag, i tillegg til at metakunnskap alltid skal med, slik at man kan sette aktiviteten sin inn i den rette rammen, velge de rette strategiene … bladibladibladi.

Læreplanene for de nye valgfagene oser av at man må trene alt, hele tiden, uten pause. Hvor forsvant ideen om at valgfaget skulle være et pusterom i en ellers teoritung og krevende faghverdag? Dette kommer fra en bokorm med 430 studiepoeng, og det føles pussig å sukke, okke og stønne over stadig ekspanderende teori-mas i skolehverdagen, men nå har det tatt helt av der inne i hovedstaden. Teoretiske kunnskapsformer blir igjen satt i hovedsetet, og bidrar på et annet plan til å forsterke den allerede store forakten mange unge har for hederlig, manuelt arbeid, der kunnskap utvikles med hender, hode og materiale i godt samvirke, og man har integritet og innsikt til å gjøre en ting i gangen. Når jeg får elevene mine inn i norsk, samfunnsfag eller Rle, ønsker jeg at de skal være klare for lese- og skriveopplæring, nye begreper og teoretiske krumspring på både det ene og andre metanivået, klare fordi de har holdt på med noe helt annet.

Tankekorsene som melder seg i møte med disse planene kan i mengde fortone seg som en oversiktsbilde fra en amerikansk veterankirkegård, jeg skal nøye meg med ett. Det er det ene tankekorset at ut fra høringsutkastene i ubearbeidet form vil for eksempel en elev som velger «Med verden som mål» bruke like mye tid på å planlegge feriereiser som vedkommende ellers har til rådighet for all sin matematikkundervisning samme år. Kanskje de finnet ut at turer er spesielt prisgunstige i mai og juni. Temperaturene i Italia er fine rundt eksamenstider.