Lønn for strevet

Jeg leste med stor interesse "Nødrop fra en kontaktlærer" i Utdanning nr. 21/2009.

Innspillet fortjener oppmerksomhet, fordi det tar opp en viktig sak mange av oss kjenner på kroppen. Det er med en viss undring jeg tenker at nødropet burde ha kommet for lenge siden. Og vært mye høyere, - særlig i forkant av sluttforhandlingene av arbeidstidsavtalen. Gjennom min jobb som hovedtillitsvalgt i mange år har jeg fått flere innspill rundt disse for mange, nærmest ubegrensede kontaktlæreroppgavene. De rammer man får for å gjøre jobben, er ofte ikke i samsvar med det faktiske arbeidet man må utføre. Jeg har også selv mye erfaring på området etter 25 år i skolen og kontaktlærer alle år jeg har undervist.

For en tid tilbake bestemte jeg meg for å registrere alt jeg foretok meg som kontaktlærer. Jeg hadde en klasse med til dels store utfordringer på mange plan og visste at kontaktlærerressursen raskt kom til å bli oppbrukt. Hvordan skulle jeg møte dette? Mitt utgangspunkt var at uansett hvilket annet yrke jeg kikket til, så vil endrede, uforutsette eller økende arbeidsoppgaver resultere i kompensasjon i en eller annen form. Jeg ønsket derfor å bruke avtaleverkets bestemmelser for å se i hvilken grad det lå hjemler som kunne sikre og kompensere min kontaktlærerjobb, den jobben jeg faktisk utførte.

Som så mange andre var jeg tilgodesett med et visst antall timer for denne delen av jobben min. Så vidt meg bekjent er det vanlig at den ressurs man tilgodeses med, er tilnærmet lik for alle som ivaretar disse oppgavene, uavhengig av hvor store utfordringer jobben bringer med seg. Variasjonene i arbeidsmengde innad i en skole kan være store. Jeg begynte å registrere alle kontaktlæreroppgavene jeg utførte og utpå nyåret viste det seg at "potten" var brukt opp og vel så det. Hva nå? Jeg visste at foran meg lå det mange daglige gjøremål som måtte ivaretas og møter i stort omfang, som jeg i kraft av min kontaktlærerjobb ikke kunne velge bort. Skulle jeg frasi meg oppgaven? Eller fantes det andre muligheter?

Jeg valgte å gå veien om min plasstillitsvalgte og be om et møte med rektor, for å legge fram situasjonen for henne. Hun var vel kjent med de utfordringer jeg sto ovenfor og hadde ingen motforestillinger mot at jeg tok saken opp. Vi ble raskt enige om at jeg fortsatt skulle ivareta oppgavene, mot ekstra kompensasjon. For mitt vedkommende førte dette til lettelser i undervisningsplikten (jeg fikk ytterligere redusert undervisningsplikt ut skoleåret), i tillegg til at alt av møter som måtte gjennomføres på ettermiddagstid ble kompensert gjennom bestemmelsene delt dagsverk og ubekvem arbeidstid. Dette er bestemmelser som finnes i avtaleverket og som kun krever rektors godkjenning for å ta dem i bruk. Det innebærer at møter som legges på ettermiddags-/kveldstid må være avtalt med rektor på forhånd. Jeg fortsatte å føre mitt kontaktlærerregnskap og ved skoleårets slutt gjorde vi en oppsummering sammen. Regnskapet viste at jeg fortsatt hadde noe til gode og dette fikk jeg utbetalt som overtid. Den samlede kompensasjonen jeg fikk for mitt merarbeid var altså redusert leseplikt, utbetalinger etter bestemmelsene ubekvem arbeidstid og delt dagsverk + overtid. Det samarbeid og den forståelse jeg møtte fra rektor fra første stund, gjorde det mulig for meg til å ivareta kontaktlæreroppgavene på en forsvarlig måte, både for meg selv som arbeidstaker og for elevene.

Før jeg gjennomførte registreringene, hadde jeg lenge vært frustrert over det merarbeid jeg hadde gjort gratis gjennom så mange år. Selvsagt var jeg klar over bestemmelsene i avtaleverket og burde vel ha gjort dette for flere år siden, men mange med meg kjenner den arbeidsdagen vi lærere har og bare det lille ekstraarbeidet det er å skulle føre disse registreringene, føles som et uoverkommelig merarbeid. I rekken av oppgaver, blir det prioritert bort.

I dag stiller det seg annerledes blant våre medlemmer. Stor er min glede som hovedtillitsvalgt, over at medlemmene våre har tatt til seg hvor viktig – og nødvendig det er å registrere. Jeg får nå stadig flere spørsmål og innspill om kontaktlærertjeneste og kan vise medlemmene vei videre.

Da jeg gikk til møte med rektor, hadde jeg én forestilling klar for meg: Kontaktlærerressursen jeg var tildelt var brukt opp; - uten kompensasjon ville jeg ikke ivareta oppgavene videre. Det er en tøff beslutning å ta, men noen ganger må det til. Heldigvis er min rektor en klok kvinne som har innsikt i avtaleverkets bestemmelser, samtidig som hun utviste stor forståelse, anerkjennelse og respekt for den jobben jeg gjorde. Hennes håndtering ble en god løsning.

Som nevnt har jeg fått mange innspill gjennom årene om kontaktlærertjeneste. For mange er dette en uriaspost i skolehverdagen, som noen må ta. Lærere over det ganske land er vel samstemte om at ressursen er altfor liten. Kontaktlærerressursen må økes. Det er kommet inn en ny passus i avtaleverket, byrdefullressursen, som kan avhjelpe noe av dette, hvis den brukes riktig. Dessverre vet vi at så ikke er tilfelle mange steder i skole-Norge. Til tross for byrdefullressursen er det er ofte ikke nok. Jeg har reflektert litt rundt dette og kommet fram til at en slags "behovsprøvd" kontaktlærerressurs kanskje er veien å gå. Den kan virke til beste for lærere som har særskilt utfordrende kontaktlæreroppgaver. Eneste måten å gjøre det på er å gi mer reduksjon i undervisningsplikten. Kontaktlærerfunksjonen er en så viktig jobb i en klasse at den fortjener gode vilkår.