Lokale forhandlinger og akkumulert kunnskap

Lokale forhandlinger muliggjør det, men er arbeidsgiverne fullt ut klar over de fordeler og ulemper som ligger i dette. Jeg akter ikke å gjengi alle de forskjellige aspektene ved lokale forhandlinger uten om ett enkelt forhold, lønn gitt gjennom lokale forhandlinger for å dra nytte av de ansattes akkumulerte kunnskaper.

Mange ansatte innenfor offentlig sektor har utdannelse fra universitet og høyskoler. Den teoretiske kunnskapen disse har tilegnet seg er blandet med solid livserfaring og allsidig praktisk erfaring fra ulike bransjer og fagområder. Det er samlet en mengde praktisk erfaring fra virksomheter i medgang, motgang og omstilling. Sannsynligheten er derfor svært stor for at flere av de ansatte har møtt nyoppståtte problemstillinger eller mulighetsutfordring tidligere. Det betyr at en kan overføre erfaringer som gir resultater og framgang. Akkumulert kunnskap er derfor et viktig kunnskapsområde hvor arbeidsgiver kan hente gode problemløsninger og gode løsninger på mulighetsutfordringer. 

Spørsmålet er i hvilken grad en oppnår dette gjennom lokale forhandlinger. 

De ansattes vilje til å benytte sine akkumulerte kunnskaper utover det som normalt kan forventes i den stillingen en har, vil – gjennom de lokale forhandlingene – være avhengig av den enkelte ansattes oppfattelse av belønning. Det er åpenbart. Usikkerhetsfaktoren for arbeidsgiver er likevel at denne vanligvis ikke er kjent med den enkeltes kapasitet som resultat av akkumulerte erfaringer. Således er det opp til den enkelte ansatte å avgjøre i hvilken grad en ønsker å yte mer enn det arbeidsgiver normalt kan forvente. 

Vi opplever at den lønnspott som avsettes til lokale forhandlinger ofte er så knapp at forhandlingspartene står ovenfor en vanskelig valgsituasjon forut for de lokale forhandlinger: – lite til mange eller mye til noen få. "Lite til mange" vil neppe bli oppfattet som en ekstra premiering for å oppnå stor grad av utnyttelse av akkumulert kunnskap. "Mye til noen få" vil kanskje oppfattes som en belønning til ansatte som hvor arbeidsgiver oppfatter at vedkommende i stor grad benytter sin akkumulerte kunnskap. Men den vil også kunne oppfattes av andre som en uteblivelse av belønning for den innsats disse har lagt ned i virksomheten. "De få" vil nok stimuleres til ytterligere å bidra, men hva med de øvrige? 

Lønn som belønning, lokale forhandlinger og utnyttelse av de ansattes akkumulerte kunnskaper er derfor i dag en utfordring som det er svært vanskelig å finne gode løsninger på, både for arbeidstager og for arbeidsgiver. Jeg opplever at det er få arbeidsgivere innenfor offentlig sektor som har tilstrekkelig god oversikt over de ansattes akkumulerte kunnskaper, gode nok objektive vurderingsrutiner og en bevist holdning til dette aspektet.

Det er mulig at en vurdering av de øvrige aspektene ved lokale forhandlinger viser at slike lønnsforhandlinger er bra for partene. Min erfaring er likevel at lokale forhandlinger ofte får utilsiktet effekt med hensyn til grad av opplevelse av belønning hos de ansatte. Dette vil i mange tilfeller bety at akkumulert kunnskap ikke blir utnyttet mer enn "det en normalt kan forvente seg". Sånn sett opplever jeg at lokale forhandlinger er "ille tullete" – for å si det på østfoldsk.