Dyktighetsbonus og skolesyn
Stimulering og samarbeid er bedre enn kontroll, revisjon og konkurranse. Dyktighetsbonus til lærere etter uklare og ikke-målbare kriterier er en blindvei som ikke vil gi oss en bedre skole, men tappe den for energi, skriver forfatteren av dette innspillet
Tanken bak er at når noen flinke lærere får høyere lønn, vil det føre til at alle lærere ved skolen legger seg mer i selen. En sterkere lønnsdifferensiering vil dessuten føre til at gjennomsnittslønnen for lærere heves.
Det er i dag betydelige lønnsforskjeller mellom lærere ut fra målbare kriterier som kompetanse, ansiennitet og oppgaver. Det nye man nå er i ferd med å innføre er bonus til spesielt dyktige lærere. Dette er en besnærende, men betenkelig vei å slå inn på. Jeg vil anføre fem synspunkter:
1) Hvem skal avgjøre lærernes dyktighet? Er det elevene, foreldrene, kollegene, rektor eller skoleadministrasjonen i kommunen/fylket? Skal det skje gjennom spørreundersøkelser, på foreldremøter eller ved uformelle henvendelser til skolen?
Hvis elevene skal være med å vurdere lærernes lønn, vil vi kunne få en overfladisk popularitetsjakt som verken elever eller lærere er tjent med. En god lærer skal nemlig også våge å gjøre seg upopulær. Barn i utvikling skal ha noe å ta stilling til og sparke fra mot. En gang iblant skal en lærer endog våge å kjede sine elever. I kjedsomheten gis vi innimellom noen mulighetsbriller som vi ellers ikke ville fått.
En god lærer skal ikke være opptatt av om han får terningkast fire eller seks av sine elever, men tenke langsiktig om barns utvikling. Det er ikke sikkert at den læreren som er mest populær i øyeblikket også er den barna vil huske med størst takknemlighet som voksne.
Hvis det er rektor som skal vurdere lærernes dyktighet, vil hun ofte måtte være til stede i lærernes timer for å overhøre undervisningen. Ved en stor skole er dette fysisk uoverkommelig. Selv om det hadde vært mulig, vil rektors avgjørelser måtte være basert på skjønn. Lærerdyktighet kan være mange ting, men det er ikke en målbar og objektiv størrelse.
Hvis skoleadministrasjonen i kommunen/fylket skal avgjøre lærernes dyktighet, vil avstanden til klasserommet være enda større - og skjønnet enda mer tilfeldig.
2) Hva skal vurderes? Er det lærernes faglige dyktighet, evne til å skape interesse og engasjement, finne nye undervisningsmåter, holde ro og orden i klassen, skape et godt miljø, ta seg av de svakeste elevene, fortelle, bruke tavle/bilder/IKT, organisere turer og ekskursjoner? Eller er det lærerens forhold til rektor, kollegene eller foreldrene?
Bør en lærer som skal få bonus være dyktig til alt dette - eller bare til noe? Men hva? Og hvordan måle det? Den stillfarne læreren på 60, som har et særlig godt lag med klassens svakeste elever - stilt opp mot den datainteresserte på 30 som de flinkeste flokker seg om? Hvem skal få dyktighetsbonus?
En av de lærerne jeg husker aller best fra gymnaset var en særing med et ytterst dårlig forhold til skolens ledelse. Men han kunne sitt fag og skapte interesse hos oss elever. Ville han ha fått bonuslønn fra rektor? Aldri i verden!
3) For å være en god skole trengs ulike lærerpersonligheter. Vi trenger både den trofaste sliteren og den nyskapende igangsetteren, både fortelleren og veilederen, både den dyktige tavlebrukeren og den IKT-frelste, både teoretikeren og praktikeren. Hvorfor? Fordi det finnes så mange ulike typer kunnskap og så forskjellige måter å lære på.
Å bruke hammer og sag fordrer en annen læringsmåte enn å løse annengradsligninger; opplæring til demokrati er noe annet enn musikk og billedkunst. Skolen skal gi både teoretiske og praktiske kunnskaper, sosiale ferdigheter og moralske holdninger. Den skal bidra til å utvikle hele barnet. Eller som det heter i Læreplanen: «Sluttmålet for opplæringen er å anspore den enkelte til å realisere seg selv på måter som kommer fellesskapet til gode - å fostre til menneskelighet for et samfunn i utvikling.»
Skal skolen greie dette må de ulike lærerpersonlighetene trekke godt sammen. De må ville hverandre vel og gjøre hverandre gode. Min erfaring etter 30 år i skolen er at klimaet i lærerkollegiet er helt avgjørende for den innsats hver enkelt lærer kan yte. Dessuten smitter det raskt over på elevene. En mer eller mindre tilfeldig favorisering av noen lærere, vil splitte kollegiet i et A-, B- og C-lag og derved ødelegge den viktige vi-følelsen.
4) Forslaget om dyktighetsbonus røper en forunderlig tro på at høyere lønn gjør oss til bedre lærere - og at alt i tilværelsen kan måles og innveksles i penger. Min erfaring er at det som får oss til å yte vårt beste i klasserommet er forventninger fra elever og foreldre, samspillet med kollegene og ens egen arbeidsmoral. Belønningen er gleden over å se barn og ungdom som utvikler seg, strekker seg, lærer.
Å lykkes i klasserommet er ingen selvfølge. Når det skjer er det resultatet av hardt arbeid, heldige omstendigheter og talent. Jeg tror rett og slett ikke på at dyktige lærere blir enda bedre av å få et par ekstra lønnstrinn.
Derimot er jeg sikker på at svakere lærere uten "dyktighetsbonus" vil få både sin selvfølelse og arbeidsglede sterkt redusert. (Det vil raskt ryktes blant elever og foreldre hvilke lærere det er som ikke har fått opprykk. Gjett hvilke holdninger de vil bli møtt med?)
5) Forslaget om dyktighetslønn passer godt inn i den nye skolepolitikken som er under utforming, der konkurranse ser ut til å være svaret på alt. Test- og eksamensresultater skal offentliggjøres og sammenlignes, slik at foreldre skal kunne skille mellom «gode» og «dårlige» skoler. (I neste omgang vil fritt skolevalg komme.)
Vi fikk en forsmak på dette i Aftenposten den 6.9., der en undersøkelse om leseferdighet i Oslo-skolene ble offentliggjort. Den viste hvor mange prosent av elevene ved hver skole som falt under en kritisk grense for leseferdighet. Vinderen skole kom på topp, Møllergata på bunn.
Viser dette noe om lærernes dyktighet eller hvor gode disse skolene er? Nei. Barna ved Vinderen kommer fra ressurssterke hjem. De fleste er barn av foreldre med høyere utdannelse. De er antakelig blitt lest mye for, har velfylte bokhyller og et akademisk stimulerende miljø. Det er svært få tospråklige elever ved skolen.
Elevene ved Møllergata skole har foreldre med en helt annen sosial og økonomisk bakgrunn. 64 prosent av dem er tospråklige.
Det undersøkelsen forteller noe om er elevgrunnlaget og foreldrenes sosiale bakgrunn. Aftenpostens overskrift er derfor helt på sin plass når den sier at undersøkelsen "avslører store klasse-forskjeller i Oslo-skolen". For det er nettopp det den gjør: avslører klasseforskjeller.
Ett resultat av offentliggjørelsen av denne undersøkelsen vil kunne være at foreldre ønsker å flytte, eventuelt sende sine barn til skoler som topper denne listen. Det vil igjen føre til en ytterligere utarming av det sosiale miljøet i bydelene og en økende forskjell mellom skolene.
Selve enhetsskolens idé, som i 80 år har vært en bærende demokratisk og sosialt utjevnende institusjon i vårt samfunn, vil være i fare. La meg minne om at vi måtte helt fram til 1920 før Stortinget slo fast at Norge, som det første land i Europa, skulle ha en 7-årig enhetsskole. Fra da av skulle den statsstøttede middelskolen bygge på avsluttet folkeskole. Før 1920 hadde borgerskapets barn gått over i middelskolen etter 5. årstrinn, mens barn fra arbeiderklassen som regel fortsatte i folkeskolen.
Hvordan skaper vi en bedre skole for alle elever? Jeg tror vi trenger ulike tiltak på et bredt felt: bedre lærerutdannelse med større vekt på faglig dyktighet; en mer systematisk forsøksvirksomhet med utveksling av erfaringer; styrket etterutdannelse av lærere og ledere; mer aktiv oppfølging fra skoleeierne; en forpliktende kobling mellom høgskoler/universiteter og skolene; mer samarbeid med omliggende institusjoner, osv.
Jeg tror altså på stimulering og samarbeid heller enn kontroll, revisjon og konkurranse. Dyktighetsbonus til lærere etter uklare og ikke-målbare kriterier er en blindvei som ikke vil gi oss en bedre skole, men tappe den for energi. Av det slaget har skolen ingenting å miste.
