Dropout i videregående skole

• Frank I Riise er Cand.Polit og OT rådgiver i Ålesund

Det er for tiden et ganske stort fokus på frafall i videregående skole og temaet ser ut til å engasjere mange. Dessverre bærer mange innspill preg en uklar forståelse av hva frafall i videregående skole handler om, og ikke minst hvor og hvorfor dette skjer. Jeg vil i dette innlegget gjøre et lite forsøk på å belyse frafall i videregående skole ut fra mitt ståsted i Oppfølgingstjenesten (OT) og å fremme noen tiltak. OT er en del av skolens rådgivingssystem, med et spesielt ansvar for de ungdommene som velger bort videregående opplæring. Vi treffer derfor daglig mange av de ungdommene som nå vekker stor bekymring.

Det er ikke i skolen de fleste ungdommene dropper ut.

Når det framstilles at 30 % av elevene dropper ut av videregående skoler, beror dette på en misoppfattning. Prosenttallet bygger på en definisjon av gjennomført videregående opplæring, og forteller om andel ungdommer som ikke når full kompetanse i løpet av 5 rettsår. Når dette framstilles som ”dropout” fra de videregående skolene, er det dirrekte feil. Andelen av ungdommer som faller fra mens de er elever i skole, ligger årlig på ca 6-7 %. En prosentandel som er alvorlig nok, men likevel langt fra det tallet som brukes i en tabloid framstilling av situasjonen i skolen. At 30 % etter 5 år ikke har oppnådd en fullverdig kompetanse på vgs nivå, henger sammen med flere faktorer enn at de ”dropper ut” fra skolen.

Noen velger alternativ karrierevei.

En viss andel av ungdom velger bort utdanning enten i starten eller underveis. Det er et aktivt valg av en annen karrierevei. Dette handler ikke om ”dropout” i tradisjonell forstand, men om et aktivt bortvalg. Noen ungdommer velger en alternativ vei mot kvalifisering til et yrke. I år 2010 har vi fortsatt en god del virksomheter som driver egenrekruttering og hvor en kvalifiserer seg for fast arbeid gjennom yrkesdeltakelse. Dessuten kan denne veien gi viktig yrkeserfaring for ungdommer som trenger tid på seg for å ta avgjørelsen om hvilken utdanning de ønsker å ta. Hele denne gruppen er inkludert i det som nå omtales som ”dropout”.

Manglende kapasitet.

Videre vet vi at frafallet fra utdanningsløpet skjer fordi ungdom velger bort en utdanning de ikke ønsker eller de ikke får. Konkurranse om enkelte skoleplasser og etter hvert også mangel på læreplasser sperrer for ønsket utdanningsvei. Dimensjonering av tilbudet innen enkelte fagområder er en del av årsaken til at ungdom bryter av sin utdanning. I stedet for å ta til takke med et lite ønsket tilbud, velger de bort utdanning. Her kan politikerne gjøre noe av betydning ved å legge til rette for at flere får oppfylt sine ønsker. I alle fall dersom all utdanning er bedre enn ingen.

Rett til læreplass eller opplæring i skole

Gjennomstrømming er også spørsmål om hvordan samfunnet tar ansvar for at alle får en læreplass. Ungdom har ikke rett til læreplass, og fylkeskommunens alternative tilbud i skole til de som trenger det, er ikke godt. De mest utsatte ungdommene får gjerne tilbud om en skoleplass i helt andre deler av landet. Av legitime og naturlige årsaker takker de ofte nei til dette ”tilbudet”. Utdanning til alle handler om å ta et reelt ansvar for alle – ikke bare de beste og mest egna!

Delkompetanse som mål for opplæring

Det er ikke alle elever som har forutsetning for å nå fram til fagbrev eller studiekompetanse. Noen ungdommer har i dag derfor en planlagt målsetting om å oppnå delkompetanse. Disse regnes nå også som ”dropout”. Frafallsstatistikken inkluderer dermed mange ungdommer som i dag gjennomfører vgs med et særskilt tilrettelagt opplegg. Det må være trasig for disse å ungdommene å bli framstilt som ”dropout”. De har jo vært i skolen hele tiden. Verre er det at sentrale politikere i den pågående debatten omtaler de som ”fiasko”. Fordi de ikke kjenner til dynamikken i det utdanningssystemet de selv har ansvar for eller innholdet i statistikken de kommenterer. Dette er egentlig alvorlig, fordi de da står i stor fare for å foreskrive feil medisin.

Noen trenger noe mer tid

I tillegg til ungdom som har et målrettet opplegg mot delkompetanse, er det en del ungdommer som gjennomfører sin skolegang, men som feiler i ett eller flere fag. Disse trenger ofte noe mer tid for å komme i mål. Og igjen, fordi de bruker mer enn 5 år, defineres dette som ”dropout”. Nordlandsforskning gjorde i 2008-2009 en undersøkelse blant ungdom som hadde falt ut av både skole og jobb. Deres anbefaling var entydig. Utvid tidsfristen og gi ungdom en utvidet rett til videregående opplæring. Noen trenger lengre tid enn andre og behøver derfor ikke å ende som ”dropout”.

Alle må bidra

De videregående skolene jobber kontinuerlig med å forebygge frafall, og ikke minst strekker mange kontaktlærere seg langt i oppfølging av utsatt ungdom. Samtidig kan det fortsatt tas fornuftige grep for å redusere antall elever som kaster inn håndkledet. Mye av bortvalget av utdanning skjer på grunnlag av faktorer som kontrolleres utenfor skolen og jeg har pekt på flere faktorer av administrativ eller politisk art.

Fra mitt ståsted i OT foreslår jeg derfor følgende:

a)            Gi alle rett til læreplass – eller i det minste et reelt alternativt tilbud om fullføring i skole.

b)           Utvid muligheten til å oppnå en yrkeskompetanse i bedrift og betal disse bedriftene skikkelig for den viktige jobben de da tar på seg!

c)            Gi delkompetanse en godkjent status og fjern disse ungdommene fra statistikken som definerer ungdommene som ”dropout”. Ikke alle skal eller kan oppnå full kompetanse.

d)           Oppretthold små grupper og utvid kapasiteten til en del populære programområder.

e)           Utvid rettstiden.

Disse forslagene vil nok ha noen kostnader. I vårt område kan det bli behov for en skole til, og mange av de ”nye” elevene vil ha behov for tett oppfølging og skreddersydde opplegg.  Samtidig er det liten tvil om at dette vil svare seg samfunnsøkonomisk. Sannsynligheten for at kostnadene likevel dukker opp i andre offentlige budsjetter, er meget stor. Det viser all forskning.