NOE MÅ GJØRES MED NORSKFAGET!

Åpent brev til Kristin Halvorsen og Kunnskapsdepartementet

Hva består så norsklærernes frustrasjon og mismot i? Jo, vi retter oss nesten i hjel! For at menigmann og Kunnskapsministeren virkelig skal forstå hvor mye norsklærere, både i ungdomsskolen og videregående skole jobber, kommer jeg her med et lite regnestykke. Til slutt foreslår jeg også tre ulike løsninger på situasjonen.

I løpet av én termin har de fleste skoler to innleveringer/stiler pr målform, dvs fire stiler pr elev i halvåret. Noen skoler har også tre pr termin, dvs seks stiler pr elev i halvåret, fordi de gjerne vil ha et så solid grunnlag som mulig for å sette terminkarakter. Vi på vår skole har redusert antallet fra tidligere tre stiler til to for å minske arbeidsbyrden for lærerne – og elevene. Full jobb for meg innebærer to norskklasser(og to fransk), og det betyr åtte stilbunker i halvåret (fire på bokmål og fire på nynorsk). Hver klasse har i gjennomsnitt 28 elever, og jeg bruker ca 30 minutter på hver stil. Til avgangseksamen i hovedmål beregnes det at sensor skal bruke 22,5 minutter pr besvarelse, og da er det ingen pedagogisk kommentar som skal skrives. Det er tilbakemeldingen til eleven som tar tid og som er det viktigste. Dette betyr at jeg bruker ca 14 timer på å rette én stilbunke (til sammenlikning bruker jeg maksimum halve tiden på en franskbunke), og det vil igjen si at jeg bruker 112 timer, stort sett av av fritida mi, pr halvår på å rette stiler. Dette tilsvarer 14 arbeidsdager (à åtte timer) ekstra pr termin. De lærerne som kun underviser i norsk, har normalt fire norskklasser, og det betyr 224 timer med retting som igjen tilsvarer 28 ekstra arbeidsdager pr halvår! Rettingen kommer i tillegg til forberedelser, undervisning, elevsamtaler og diverse møter. Nå har jeg vært i videregående skole i over ti år, og jeg kjenner ingen norsklærere som får rettet noe særlig på jobben. Der blir det ofte for mange forstyrrelser, og dessuten har man jo alltid en time som må forberedes ferdig. Timeforberedelsene kan naturlig nok ikke utsettes. De fleste norsklærere må ta med seg bunkene hjem og rette jevnt og trutt i fritida si. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en rettefri høst-, vinter- eller påskeferie.

Hva skal vi så gjøre med norsklærernes store arbeidspress? Jeg forventer ingen konkrete forslag fra høyere hold, så derfor kommer jeg selv med tre alternativer. Det første og kanskje mest vettuge forslaget er å slå sammen bokmåls- og nynorskkarakteren. En sammenslåing av karakterene i de to målformene vil muligens også gjøre at elevene skjerper seg mht sidemålet. Jeg tror mange elever synes det ville være dumt hvis nynorsken kom til å "ødelegge" norskkarakteren. Med en separat nynorskkarakter vet jeg at flere elever tenker at det ikke er så farlig å få en dårlig karakter, for det er jo bare nynorsk. Til tross for mange norsklæreres hederlige innsats i sidemålsopplæringen, så er realiteten den at nynorsk ikke er et statusfag. For de fleste elever er det viktigere å få gode karakterer i andre fag.

Det andre forslaget er å gi norsklærerne mindre undervisning slik at de får muligheten til å rette i arbeidstida. Jeg synes det er et hån mot norskfaget når norsk på VG1 utgjør en like stor del av stillingsprosenten som 2. fr. språk på nivå II. Prosentandelen er 22.02 for begge fag. Det sier seg selv at det er mer jobb å sette tre karakterer enn én. Dessuten bruker jeg, som nevnt tidligere, langt færre timer på å rette en franskbunke enn en norsk fordi nivået er lavere og elevene skriver kortere.

Det tredje og kanskje minst populære alternativet er å avskaffe sidemålsstilen. Dette forslaget bunner ikke i motstand mot nynorsken og det den representerer, men når virkeligheten er i ferd med å ta knekken på dagens og fremtidens norsklærere, må vi tørre å tenke nytt. Tanken om å avskaffe sidemålsstilen er for øvrig ikke ny, men å vinkle sidemålsspørsmålet ut i fra lærernes situasjon, og ikke elevenes, er av ganske ny dato. Paradoksalt nok var det lærerne på 1800-tallet som kjempet for å få landsmålet inn i skolen fordi barna strevde med å forstå bokmålet, som var dansk. I dag er situasjonen snudd på hodet. Mange elever strever mer med nynorsken enn med bokmålet. Det er dermed ikke sagt at man bør fjerne fag elevene strever med, for da blir det flere fag som må fjernes, men norskfaget tåler kanskje å miste noe fordi det er så mye å ta av.

Norsklærernes belastete arbeidssituasjon tvinger dem til å gjøre en dårlig jobb og til å førtidspensjonere seg, men hvis ikke disse lærernes arbeidspress snart synker, er jeg redd skolen vil miste mange dyktige norsklærere før de kommer så langt. Jeg kjenner flere nyutdannete som allerede har sluttet og mange som tenker å slutte. Jeg selv trives med faget mitt, men kan ikke se for meg at jeg skal bruke så mange timer av min fritid resten av min yrkeskarriere på å rette elevstiler.