Skeptiske pip om IKT-satsingen

Enkelte sider ved IKT-satsingen er det liten grunn til å komme med innvendinger mot. IKT byr utvilsomt på bra redskaper i flere sammenhenger: tekstbehandling, matte, presentasjon, bilde- og videoredigering osv. og er i tillegg et ypperlig kommunikasjonsmiddel. Men ikke så rent få kjører i dag fram IKT som DEN STORE LÆRINGSPORTAL.

I den sammenheng må det være lov å komme med noen skeptiske pip. For fremdeles er skolen en innslusingsorganisasjon eller trakt om man vil, som er ment å rette elevenes oppmerksomhet inn mot det utvalget av kunnskaper, ferdigheter og holdninger som det er relativt stor politisk enighet om å satse på i Norge. Dette stoffet blir i dag i hovedsak presentert via lærebøker, som i hvert fall i utgangspunktet er forfattet ut fra pedagogiske prinsipper, det vil si med seleksjon, progresjon og systematikk for øye. Slike lærebøker er i liten grad lagt ut på nettet av forståelige grunner (forlagenes frykt for inntektstap). Nettet som lærebok blir en omvendt trakt. Det innbyr til spredning og fragmentering istedenfor fokusering og konsentrasjon. Nettet er hummer og kanari, akademia, tivoli og alle slags distraherende fristelser i skjønn forening inkludert fristelsen til innsatsfri og lite læringsbefordrende kopiering av andres arbeider. Pedagogisk seleksjon, progresjon og systematikk glimrer stort sett med sitt fravær.  

Begeistringen for nettet som læringsportal synes i hovedsak å bunne i følgende forhold: 1. Troen på at IKT er ungdommens foretrukne arena. 2. Troen på ANSVAR FOR EGEN LÆRING, en tro som passer som hånd i hanske for dem som ser IKT som DEN STORE LÆRINGSPORTAL. 3. En stadig mer utbredt management-tenkning når det gjelder styring av offentlige etater: Antallet dyrt utdannete og tilsvarende høyt lønnete lærere kan jo reduseres dersom elevene overlates til seg selv, PC-en + billig ”tilsynspersonell”.

De uheldige sidene ved å binde seg til IKT som læringsportal burde imidlertid være tydelige nok til å bringe både pedagoger og politikere på banen. Det er for eksempel relativt naivt å tro at IKT over tid vil ha nyhetens interesse. Og skal IKT gjøre seg håp om det, må maskinparken byttes stadig oftere. Allerede i dag er maskinene utdaterte etter 3-4 år. Da mangler de lagringskapasitet, hastighet eller de støtter ikke lenger av andre grunner de ”kuleste” programmene.

Hva så med IKT og ANSVAR FOR EGEN LÆRING? Dogmet om ansvar for egen læring fikk allerede før innføringen av IKT et godt grep på norsk skole. De læringsmessige resultatene kan knapt sies å ha vært overbevisende. Noen elever kan selvfølgelig lære en del etter slike prinsipper, men da må de være målrettete, selvdisiplinerte og genuint interesserte i det samfunnet mener de bør lære. Slike elever utgjør av ulike grunner langt fra noe flertall i dagens skole. IKT SOM LÆRINGSPORTAL betyr selvplukk på PC, altså en kraftigere dose av samme medisin.

Blind IKT-satsing kan dermed bidra til å forsterke de ganske store forskjeller i læringsmuligheter som allerede fins i den norske skolen, noe som vil bety en utvikling stikk i strid med et av politikernes tydeligst uttalte mål. Ansvar for egen læring kan faktisk i større grad enn før bli ansvar for egen luring, både av elever og samfunn. Dette ansvaret må politikere og pedagogiske premissleverandører ta.

For ordens skyld: Undertegnede er ikke lærebokredaktør og har brukt PC i 20 år, internett riktignok bare i 7.

Bjørn Høvik    bjoern.hoevik@online.no