Dørum svarer Wasa

Jeg tolker innlegget hans slik at han mener at kunnskap om pedagogikk er ”det viktigste” innenfor læring og skolepolitikk. Jeg er ikke uten videre enig med ham. Det viktigste når man skal formidle og legge til rette for at unge menneske møter ulike fagkulturer, er at man faktisk har noe å melde som kan skape undring, vekke interesse, oppsikt, og av og til provosere. Forutsetningen for dette er at man har tilstrekkelig med kompetanse i det faget man skal undervise i. Pedagogikken skal ikke være overordnet fagkompetansen, men den skal selvfølgelig ha sin naturlige plass i lærerutdanningen og til enhver tid følge de fagene som det skal undervises i.

Wasa trekker frem endringene av pedagogikkfaget på 70-tallet som en suksessfaktor. Han skriver om denne at ”elevene skulle lære sine fag med glede. De skulle ikke lære fag for å få karakter, heller ikke skulle de miste lysten til å lære fag ved stadig å bli målt og få negative resultater. Han argumenterer for at læring må være basert på lyst og trivsel, og ikke på plikt og krav, dvs. at karakterer og krav er mer eller mindre per definisjon suspekt. I en idealskole i en idealverden er det jo ikke vanskelig å være enig i at det hadde vært fint dersom læring utelukkende kunne baseres på lyst og læringsglede. Men hvilken skade gjør det når karakterer og krav faktisk får elever til å yte mer? Det er selvfølgelig viktig å fremme både lyst og læringsglede. Men det er også min oppfatning at karakterer, krav og skriftlige og muntlige tilbakemeldinger faktisk er nødvendig for å få elever til å yte sitt beste og å oppleve mestring.

Jeg mener vi svikter norske elever dersom vi ikke setter klare krav til dem, gir dem klare mål og, i form av både karakterer og andre former for underveisvurdering, gir dem klare tilbakemeldinger på hvor de befinner seg i forhold til målet. Jeg er i det hele tatt en sterk tilhenger av å stille klare krav til så vel elever og lærere, som til borgere i samfunnet for øvrig, inklusive oss politikere. Dette gjør at vi kan strekke oss ytterligere ut fra egne forutsetninger. Å stille forventninger og krav er å møte mennesker med respekt. Å være utydelige er etter min mening det verste vi kan gjøre, spesielt overfor elever som strever.

En del er i likhet med Wasa redde for ”urettferdige” sammenligninger av skoler ved målinger. Det kan derfor være grunn til å minne om at forskningsmetoder gir mulighet til å korrigere for særskilt problematiske faktorer (f.eks., knyttet til sosial bakgrunn eller språklig minoritetsbakgrunn), slik at det godt kan komme frem at en skole som kommer dårlig ut i utgangspunktet også kan vise seg å ha glitrende resultat vurdert med utgangspunkt i de elevene den faktisk har. Jeg har selv besøkt mange slike skoler.

Wasa går dessuten svært langt i nærmest å begrunne motivasjonstap hos elever, disiplinproblemer og bråk med at man har karakterer i skolen. Dette er jeg uenig i. Jeg tror fravær av faglig autoritet, fagdidaktisk kompetanse og sen inngripen i forhold til ulike typer problemer er utslagsgivende i forhold til disse problemene.

Jeg må i det hele oppsummere at jeg nok i det vesentligste er uenig med det som Wasa skriver i sitt innlegg. Kanskje skyldes dette også politisk avstand. Jeg er selvfølgelig enig i at pedagogikkfaget skal ha sin naturlige plass i lærerutdanningen, men jeg mener først og fremst at fagkompetansen i de ulike fagene det undervises i klart skal styrkes. Jeg står fast på at tilstrekkelig med faglig kompetanse bør være inngangsvilkåret for i det hele tatt å kunne undervise i et fag. Jeg står også fast på at god pedagogisk kompetanse er nødvendig for å kunne arbeide med faget og ulike elever med forskjellig bakgrunn og forutsetninger. Det gir autoritet og trygghet hos kunnskapsformidleren som er den som først og fremst skal øke kunnskapsnivået til norske elever og hjelpe dem til å mestre ulike utfordringer.