Likelønn, like langt unna

Likelønn seiler opp som det store temaet i forkant av årets hovedtariffoppgjør. Det er bra, for lønnsforskjellene mellom kvinnedominerte og mannsdominerte yrker er fortsatt stor. I gjennomsnitt handler det om en forskjell på rundt 15 prosent, det blir mye penger – både i løpet av et år og i løpet av et langt, yrkesaktivt liv.

For mange er det mer enn underlig at vi fortsatt har denne forskjellen i et land med politikere som gjerne opptrer som om de skulle være verdensmestere i likestilling. Den tittelen er det nok fortsatt en god stund til de kan smykke seg med.

Historien om likelønnskampen begynner å bli gammel, argumentene fra snart 20 år tilbake ligner mye på dem vi hører i dag. I forbindelse med markeringen av 8. mars i 1994, gikk lederne for noen av de kvinnedominerte organisasjonene ut på første side i Dagbladet med krav om egen kvinnepott og ett ekstra lønnstrinn per år i tre år på rad. Det ville utligne forskjellen mellom mannsdominerte og kvinnedominerte grupper som da var beregnet til 25.000 kroner.

– Den store lønnsforskjellen er et samfunnsproblem. Kommunenes Sentralforbund har selvsagt et stort ansvar her, men kan ikke klare dette alene. Skal vi oppnå noe raskt, må staten inn med de nødvendige midlene, sa daværende nestleder i Norsk Lærerlag, Ragnhild Midtbø.

I tariffoppgjøret som fulgte understreket både leder i LO Stat, Terje Moe Gustavsen, administrasjonsminister Nils Totland og leder i Norsk Lærerlag, Per Wøien, betydningen av likelønn. Statsråden mente også det var nødvendig å legge føringer for de lokale forhandlingene med sikte på å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Men "gutta boys" i de mannsdominerte organisasjonene sa da – som nå – at dette bare var noe tull og at det ikke gikk an å sette alle kvinnene i en gruppe og kreve ekstra lønn. Lenge het det at likelønnsproblemet skulle være løst innen år 2000, nå er det gått ytterligere 10 år til. Spørsmålet er om vi blir nødt til å plusse på enda 10 år før denne urettferdigheten er løst?

Regjeringen har gitt klar beskjed om at partene må ta et selvstendig ansvar, det nytter ikke bare å rope på hjelp fra staten. Det kan det være mye riktig i. Likevel bør en rød-grønn regjering som er kommet til makten takket være sterk støtte fra kvinnene i offentlig sektor, se det som en hovedoppgave å bidra til at likelønnsproblemet blir løst snarest mulig. Da må det også avsettes en særskilt pott, i dagligtale gjerne kalt friske midler.

Statistikken viser at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn er størst for yrkesgrupper med utdanning på universitets- og høgskolenivå. Vi drister oss til å foreslå en ny opptrappingsplan over tre år, ta en tredel av forskjellen hvert år framover. Da er vi akkurat i mål før neste stortingsvalg.