Lange og korte nåler

Marte Rostvåg Ulltveit-Moe er biolog og prosjektleder i Naturvernforbundet

For å bli kjent med noen, er det en fordel å vite hva de heter. Så enkelt, og så vanskelig, er også vårt forhold til naturen. Den som ikke vet mer enn «gul blomst», «grønn busk», eller «se, en fugl!», har veldig dårlige forutsetninger for å bli kjent med og glad i natur.

Som leder av Naturvernforbundet i Kristiansand har jeg i mange ulike sammenhenger tatt barn og voksne med ut på tur. Jeg møter mange som kan betydelig mer om dyrespor, mosearter eller sommerfuglbestemmelse enn det jeg gjør. Men jeg møter også mange mennesker som er så godt som blanke i når det gjelder artskunnskap. På en tur med 30 biologi-elever i første klasse på videregående samt to lærere, var det ingen som klarte å si riktig navn på de lange skuddene som gjør at enga er i ferd med å gro igjen (det var osp).

Grunnskolen har blitt flinkere til å ta med barnetrinnet ut på tur. Mange steder har elevene en fast turdag i uka. Men mitt klare inntrykk er at disse turdagene ofte handler mest om gym og sosial trening. Det er ikke nødvendig å gjøre hele turen om til naturfagundervisning, men det er heller ikke vanskelig å gi alle elevene helt grunnleggende artskjennskap. Jeg pleier å begynne med gran og furu.
Furua er ikke kravfull, den vokser høyt til fjells og ut i skjærgården. De lavere greinene på furua faller av etter hvert, store furutrær har derfor rank stamme med krone øverst. Barken er furet, værbitt nederst på stammen, lenger oppe er den rødoransje og skinner i sola. Det er derfor ikke vanskelig å kjenne igjen furutrær på lang avstand.

Hvis vi går nærmere, så ser vi at furua har lange nåler som sitter koblet sammen to og to. Bit i ei nål, så kjenner du en deilig furunålsduft. Furunålene er viktig vintermat for både elg og storfugl. Furua bruker lang tid på å sette frø. Hele prosessen tar tre år, og derfor kan vi se tre generasjoner kongler på en og samme furukvist. Tidlig om våren kommer de små anleggene til nye kongler, da er de omtrent så store som ei ert. Konglene fra i fjor er fortsatt lukka, de trenger en ny sommer på å modne frøene. De gamle sprikende konglene som slapp frøene i høst ligger stort sett strødd på bakken, men en og annen etternøler sitter fortsatt fast i baret.

Det er ikke uvanlig at furutrær blir 300 år gamle, og enkelte trær har blitt opp mot 800 år her i landet. Furuveden er svært motstandsdyktig mot råte. Furu var derfor det foretrukne materialet til husbygging i gamle dager. Stavkirkene våre er bygget av furu. 

I nødsår var almebark den beste erstatningen for mel. Men den som livberget flest av forfedrene og formødrene våre var furua, ganske enkelt fordi det vokser furu nesten over alt. Det innerste av furubarken ble tørket og malt til mel som kunne brukes til flatbrød.

Grana, derimot, er en ganske annen historie. Grana beholder de nederste kvistene på, og granas nåler sitter også lengre på enn furunålene. Grana ser derfor ut omtrent som en mørkegrønn spiss trekant når du ser den på avstand. Granskogen kan være ganske mørk og dyster, og i et tett granplantefelt er det lite annet som kan vokse.

På nært hold ser du at granas korte nåler sitter enkeltvis på kvisten. Grana setter ikke kongler før den er ganske stor, og grankonglene vokser høyt oppe i treet. Når det er kongleår kan de nye, røde konglene stå som tente lys i granbaret. Etter hvert blir de brune og henger ned. Grankonglene bruker bare ett år på å utvikle seg. De slipper frøene og faller ned i løpet av vinteren. 

Grana vokser fort på god jord, og men da råtner den også fort. Granveden er lett. Før plastalderen ble gran mye brukt til emner der vekta burde være lav. Fiskeren Markus (i boka «Kilden» av Gabriel Scott) brukte granved til dobber for hummerteinene. Tresko og øsekar er andre gode eksempler på bruk av gran. I tillegg ble den selvsagt mye brukt som brensel.

I motsetning til furua som ga barkebrød i nødsår, er grana en velsett gjest på dagens mest innovative restauranter. Det er de nye granskuddene som brukes i moderne matlaging. Om våren skyter det tette, lubne og intenst lysegrønne skudd i granbaret. Jeg bruker dem som krydder til tryta (abbor), for våren er også tid for trytefiske. Andre lager seg granskuddolje eller granskudd-rundstykker.

Artskunnskapen kan også brukes i historieundervisninga (uten furu, ingen stavkirker), i norskundervisning («Eg er grana, mørk og stur», heter det i Tor Jonssons dikt), i matematikk (hvor høyt er det grantreet?), og i mat og helse-faget.

Med gran og furu som utgangspunkt er det heller ikke vanskelig å lære seg noen flere treslag. Den som kan ca. 15 treslag kan sette navn på alle de vanligst trærne i Norge. Dermed er også terskelen senket for å lære seg andre artsnavn, enten interessen går i retning av fugletitting, sopptur eller orkidéjakt.

Moderne barn utsettes for så mye reklame at de blir eksperter på merkevaregjenkjennelse, alle sammen. Dette kan ikke skolen gjøre noe med. Men den kan gi elevene et minimum av artskunnskap, for å unngå at vi får en hel generasjon med natur-analfabeter.