Ny bok skal gi oppskriften på en bedre skole

Vil belønne elevene for innsatsen

Lærer Alexander Meyer mener valgfrie aktiviteter i skolen vil gi mer mestring, økt motivasjon og bedre læring.

Publisert Sist oppdatert

– Vi må være ærlige: Vi tvinger barna på skolen fordi vi ønsker at de skal lære noe. Mange elever opplever ikke denne tvangen som et gode. Da får vi motstand som krever svært mye ressurser for oss lærere å håndtere. Så hvorfor ikke belønne dem for at de gjør det vi vil? sier Meyer.

Læreren og den tidligere lederen for Lærerprofesjonens etiske råd snakker engasjert via telefon fra hjemmekontoret i Valdres. For tre år siden sa han opp jobben for å skrive. I august kom «Det store skolespranget» ut på Universitetsforlaget. Over 247 sider skisserer Meyer en ny organisering av skolen, «Skolen 2.0», som han mener vil gi både lærere, elever, foreldre og samfunnet nye og bedre muligheter.

Halvor Bjørnsrud, professor i pedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge, gir en klar anbefaling på baksiden. Det har aldri vært publisert noe lignende om skoleutvikling i Norge før, skriver han.

Skoledag = Innsats + belønning

Meyers oppskrift er å dele skoledagen i to. Første delen er lærerens, i andre del velger eleven aktiviteter selv. Del to er belønning for innsatsen i del én: Gjør du ikke det du skal i første del, må du gjøre mer, som betyr mindre tid til å velge selv.

Slik blir elevene mer konsentrerte og disiplinerte, men finner også mening med skolearbeidet og får flere mestrings- og læringsarenaer, mener Meyer.

I tillegg gir «2.0-modellen» læreren autoriteten som trengs for å lede elevene i obligatorisk undervisning, uten avbrudd og uro, hevder han.

– «Dagens skole er ikke et sted barn oppsøker naturlig fordi det gir dem glede. I dag går mange barn på skolen først og fremst fordi de må og fordi vennene deres er der», skriver du i boka. Er det en kritikk av skolen?

– Det er ikke kritikk, men et faktum. I dagens skole går 22.000 skolevegrere og 50.000 barn som mobbes jevnlig. Titusenvis av elever gruer seg til skolen, mistrives, mister læringsgnisten eller dropper ut. Skolestress bidrar vesentlig til mange barn og unges psykiske uhelse. Fraværet blant de eldste elevene er høyt, og forskning dokumenterer at frekvensen av forstyrrende atferd i timene er høy. Dette er realiteter, ikke kritikk. Boken handler ikke om hvor dårlig skolen er. Den handler om bieffektene av et skolesystem tuftet på tvang, sier Meyer, og fortsetter:

– Barna tvinges til skolen hver dag i ti år, så å si helt uten muligheter til å påvirke hva, når eller hvor de skal lære og hvem de skal lære det av. Alexander Meyer

– Barna tvinges til skolen hver dag i ti år, så å si helt uten muligheter til å påvirke hva, når eller hvor de skal lære og hvem de skal lære det av. Likevel har jeg ikke klart å finne skoleforskning om konsekvensene dette får for elevenes motivasjon og læringsutbytte. Det er absurd. Jeg er en varm tilhenger av intensjonene bak den obligatoriske fellesskolen. Vi trenger likevel å forstå konsekvensene av at den er obligatorisk. Det gjør vi ikke i dag.

Elevene velger selv

En av konsekvensene er, ifølge Meyer, at mange elever kjeder seg og opplever meningsløshet.

– I dag forsøker lærere å skjule tvangen. Vi lirker, manipulerer, forhandler og forsøker å gjøre undervisningen til underholdning. Vi hadde sluppet alt dette hvis elevene kunne strekke seg etter noe de synes er attraktivt. Min erfaring er at det knapt finnes grenser for hva barn og unge kan utrette om de er motiverte, sier han.

I «Skolen 2.0» vil det være lettere for elevene å akseptere at de må lære noe de kanskje ikke er så interessert i, fordi noe annet venter etterpå.

Første del av dagen er rolig, fordi elevene vet at det lønner seg å gjøre det de skal. Da jobber og lærer de mer, samtidig som de gleder seg til dagens del to, enten de velger fotball, musikk, formingsaktiviteter, matlaging eller mer skolefag.

En kjedelig uke

Meyers første møte med skoleverket var som ufaglært vikar: – Jeg lot som jeg ikke visste hva en læreplan var. I stedet laget jeg for eksempel musikkprosjekter hvor elevene fikk lage sine egne instrumenter. Engasjementet var stort, men ikke mye minnet om pensum, sier han.

Etter et par år kjente han på dilemmaet. Han følte seg illojal, og selv om han trivdes svært godt, sluttet han. Han vendte tilbake med lærerutdanning. Mer tro mot systemet engasjerte han seg som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet og ble etter hvert medlem og leder for Lærerprofesjonens etiske råd.

Men at skolen burde vært organisert annerledes, kvernet stadig i hodet hans. Derfor eksperimenterte han, blant annet med «kjedelig uke». Da vedgikk han for en nokså urolig tredjeklasse at skolen kan virke kjedelig. Han spurte dem om de ville lære å håndtere kjedsomhet uten at det gikk ut over læring og undervisning.

I en hemmelig avstemming stemte alle elevene for. Sammen utarbeidet klassen strategier for å håndtere kjedsomhet uten at det gikk ut over skolearbeidet. For å bli gode i dette måtte de selvsagt øve, og måten de skulle øve på, var at de bare skulle få kjedelige oppgaver en hel uke, og så skulle klassen bruke strategiene de hadde utarbeidet på forhånd når de jobbet med de kjedelige oppgavene.

– De jobbet knallhardt hele uka, og tilbakemeldingene fra klassen etterpå var alle positive, sier Meyer.

Han mener uka bekrefter at å velge selv var viktigere for elevene enn hvor underholdende undervisningen var.

Lærershow med passive mottakere

– Lærerens oppgave er ikke «å la elevene utforske som de selv vil, men først og fremst å føre elevene fra deres egen «tilstand» til skolens «tilstand», skriver du i boka. Det høres ikke særlig givende ut?

– Lærerens rammer for å la elevene utforske på egen hånd har små kår i et helobligatorisk system der fag og læringsmål er definert på forhånd og der klasserommet er primærrommet for utforsk­ning. Derfor strever vi etter å gjøre undervisningen så underholdende som mulig, for å bøte på frihetsberøvelsen og det at vi i stor grad tar leken, barnas naturlige og primære livsuttrykk, fra dem. Vi oppnår imidlertid ikke mer læring selv om læreren gjør timen til et show.

– Elevene skal skape selv

– Jeg vil sette tvangen i en ny kontekst for elevene. I dag gir ikke læretvangen mening for mange av dem. I «Skolen 2.0» vedkjenner vi oss tvangen. Til gjengjeld belønnes elevene for innsatsen vi krever av dem. I tillegg vil de oppleve at etter hvert som de øver, mestrer de mer. Da blir deres egen motivasjon for fagene også ventelig større.

– Trass i belønning skal det fremdeles være evaluering og karakterer?

– At elever får vite hvor de står faglig, synes jeg er greit. Men tilbakemeldinger til elevene må selvsagt tilpasses alder, og individuelt.

– Et viktig poeng med valgfrie aktiviteter er at de som ikke mestrer tradisjonelle skolefag så godt, får oppleve andre mestringsarenaer, sier Meyer.

– Barn som har opplevd å mestre, tør gjerne prøve noe nytt og håndterer nederlag bedre. Rommer skolen flere aktiviteter, vil den bli et sted der flere barn opplever å mestre. Det åpner for å ivareta barn på en helt annen måte og gi dem mulighet til å utvikle lidenskap for noe. I dag er vi avhengige av at foreldrene gir barna andre steder for mestring, hvis de ikke mestrer så godt i skolen.

– Hvem skal stå for aktivitetene du ser for deg?

– Barn har masse kreativitet på egenhånd, bare de får muligheten. Blant lærere og i lokalmiljøene rundt skolene er det også mye talent og ressurser som ikke benyttes: Lærere er så mye mer enn fagene sine. De er dyktige fotballtrenere, sjakkspillere, gode til å danse, strikke, sy, lage mat, spille instrumenter, spille håndball, snekre, med mer. Mange kulturskoletilbud kan også lettere integreres i «2.0-skolen». Foreninger og organisasjoner, og pensjonister med spesiell kompetanse elevene etterspør, kan også bidra. Aktivitetene vil ikke være like ved hver skole, men det er ikke poenget. Aktivitetstilbudet på skolene er noe elevene skal skape sammen med lærerne.

Ifølge Meyer vil skoledemokratiet få en annen og mye større betydning i «2.0-skolen» enn i dagens skole. Når ansatte og elever i et levende skoledemokrati får mulighet til sammen å skape innholdet i den friere delen av dagen, utvikles også dypere demokratisk forståelse og sinnelag, som også er en viktig del av skolens mandat.

– Samtidig åpner det seg muligheter til å utvikle egenart, fellesskap og lokal identitet på måter vi bare kan drømme om i dagens skole, sier Meyer.

– Skoletvangen hindrer skolens mål

Undervisningstimene i «Skolen 2.0» kuttes til rundt 75 prosent av timene i dag. Det bekymrer ikke Meyer: – Forskning viser at vi kaster bort enormt med tid og ressurser på uro i klasserommene i dag. Får vi elevene til å yte mer i litt færre timer, forventer jeg at elevene lærer minst like mye, antakelig mer. Barn lærer heller ikke bare i klasserom, men hele tiden, også i den friere delen av dagen, sier han.

Færre obligatoriske undervisningstimer gir mindre undervisningsplikt. Slik kan lærerne bruke mer tid og ressurser på å være sammen med elevene, sier Meyer.

– Problemet med dagens skoleordning er at vi verken får ordentlig disiplin og struktur der vi faktisk trenger det, eller fordelene av uformell læring og lek i friere settinger. Vi må innse at måten tvangen i dagens skolesystem formidles på til elevene, hindrer oss i å oppnå mange av de målene vi har for skolen