Lærernes arbeidstid

• Håkon Koss er inspektør ved Vollen skole i Asker kommune

Det pågår (fortsatt) en diskusjon om lærernes arbeidstid. Hvor lenge skal læreren være på skolen? Hvor mye skal læreren være blant elevene? Hvor mye skal læreren gjøre andre ting? I dag har lærerne 1687,5 arbeidstimer i året hvorav bare 663,75 timer er undervisningstid. Det tilsvarer under 40 % av stillingen. Noe mer hvis læreren underviser kroppsøving eller kunst og håndverk, litt mindre hvis det er norsk, engelsk eller mat og helse. 40 %. Og det er før en starter å trekke fra undervisningstimer for andre oppgaver som kontaktlærer, alder, elevrådslærer, miljøoppgaver og diverse koordineringsoppgaver med mer. På egen skole utgjør disse punktene i snitt ca. 5 % undervisningstid.

Lærere og Utdanningsforbundet ønsker at lærerne skal få mer tid til elevene. Ragnhild Lied, leder i Utdanningsforbundet, sier at «Lærerne pålegges stadig flere oppgaver. Ingenting tas bort. Det rammer tida til kjerneoppgavene, den varierte undervisningen og oppfølgingen av hver elev.» (Utdanning nr. 21, 2013 s. 16). Det er samtidig vanskelig å få et grep om hvordan Utdanningsforbundet ønsker å få læreren mer inn i klasserommet. Tvert om kan det virke som om deres hovedfokus er på å lette arbeidsbyrden, da hovedsakelig innenfor de 65 prosentene som ikke er undervisningstid, men at de også åpner opp for å redusere leseplikten for å oppnå enklere hverdag for læreren. Det kan derfor virke som om målet ikke er å få den enkelte læreren til å tilbringe mer tid i undervisningssituasjonen, men heller at det blir ansatt flere lærere og ikke pedagogisk hjelp til å avlaste dagens arbeidsmengde.

KS ønsker også at lærerne skal få mer tid til elevene. Som følge av det har de nå kommet med et utspill om at de ønsker at lærerne skal være 1 uke lenger på skolen, men uten elever. Argumentet de kommer med er at «hvis mer av tiden til etterutdanning, langtidsplanlegging, læreplanarbeid, skoleutvikling med mer kan legges utenom skoleåret, blir det mer tid til elevene når de er på skolen.» (Per Kristian Sundnes, Utdanning nr. 21, 2013 s. 17.). Alle disse tingene Sundnes ramser opp er ting som er inkludert i de 65 prosentene læreren ikke er sammen med elevene. Hvordan flytte denne tiden til utenom skoleåret vil frigjøre læreren til å være mer i klasserommet kommer ikke frem. Det kan hende at Terje Skyvulstad, 1. nestleder i Utdanningsforbundet, har et poeng når han kommer med påstanden: «Det blir stadig mer tydelig at KS som representant for kommuner og fylkeskommuner prioriterer økonomisk handlingsrom langt over kvaliteten på opplæringstilbudet de har plikt til å tilby barn, unge og voksne.» (Utdanning nr. 20, 2013, s. 56).

Personlig har jeg liten tro på at de store revolusjonerende løsningene ligger i verken Utdanningsforbundet eller KS sine utgangspunkt. De uttrykker begge to at de ønsker at læreren har bedre tid til eleven, men ingen kommer med forslag på hvordan øke lærerens tilstedeværelse i klasserommet. Utdanningsforbundet ønsker flere ansatte, KS ønsker lenger arbeidsår. Utdanningsforbundets løsning vil gjøre skolen enda dyrere enn den er i dag. KS’ løsning vil potensielt redusere lønningsutgiftene. Norge har allerede en av verdens dyreste skolesystemer, men ifølge PISA undersøkelsen får vi lite igjen for det. Jeg tenker at det faktisk må være mulig å lette arbeidsbyrden til læreren og øke tilstedeværelsen i klasserommet.

Det å skulle øke tilstedeværelsen i klasserommet bør ikke være et mål i seg selv. Ifølge Hattie vil for eksempel mindre klasser ha liten til ingen effekt på læringsutbyttet til elevene. Det er derimot mulig å øke tilstedeværelsen i klasserommet for læreren uten å øke arbeidsmengden og samtidig ha mulighet for økt læringsutbytte. Dette kan gjøres ved for eksempel å flytte en del av for- og etterarbeidet til læreren til klasserommet sammen med eleven. Ved å la eleven til å delta i utformingen av sine egne kompetansemål vil eleven kunne få tydelige målsettinger som er tilpasset eleven i samarbeid med læreren. Ifølge Hattie har utfordrende målsetting d=0,56 som tilsier at det er en effektiv undervisningsendring. Etterarbeidet til lærerne er som oftest retting av prøver og innleveringer av arbeider. Ved å gjøre dette arbeidet sammen med eleven vil en kunne oppnå flere pedagogiske fordeler. Tilbakemeldinger mellom lærer og elev har d=0,72. Derfor, ved å flytte en del av for- og etterarbeidet til lærerne til klasserommet, vil en kunne oppnå og øke tilstedeværelsen til læreren i klasserommet samtidig som en får et økt læringsutbytte.

Lærerne opplever dokumentasjonsbyrden som en stadig større utfordring. Da forrige foreldregenerasjon gikk på skolen var det fortsatt store mengder ikke-akademiske jobber i samfunnet. Skolen var til for å gi barna en grunnleggende lese og skriveundervisning og høyere akademisk utdannelse var eksklusivt. I dag er situasjonen motsatt. Det er vanskelig å få ikke-akademiske jobber og det er snart mer vanlig med to mastergrader enn ingen. Skolen har blitt en lov styrt rettighet som foreldrene kjenner til og setter klare forventninger til. Hvis skolen ikke følger opp, kan foreldre og elever saksøke. Skolen blir derfor sittende med en dokumentasjonsutfordring. Hva ble gjort, når ble det gjort og er eleven fulgt opp korrekt? Det er vanskelig å se hvordan denne dokumentasjonen kan gjøres av noen andre enn de som faktisk gjør jobben, nemlig lærerne. Det som er mulig, derimot, er å forandre hvordan dokumentasjonen foregår. Ved å flytte forarbeidet til lærerne til sammen med elevene, vil det samtidig dokumenters hvilke mål og hvordan målene skal oppnås. I etterarbeidet vil elevens måloppnåelse og eventuelle utfordringer som har oppstått kunne dokumenteres i samarbeid med eleven. Dette vil da enkelt bli inkorporert i neste temas forarbeid. I dag foregår mye av dokumentasjonen «ved siden av» arbeidet som gjøres med elevene og ved å flytte dette sammen med elevene vil dette dobbeltarbeidet forenkles.

Det er selvfølgelig en stor innvending mot å flytte mye av for-, etter- og dokumentasjonsarbeidet til klasserommet sammen med elevene; tiden. Hvis læreren skal ha mer av sin RLE tid i klasserommet, må jo også elevene være der mer. Og det er her revolusjonen eller luftslottet ligger. Skolen må organiseres grunnleggende annerledes. Er dagens klasseromsundervisning hensiktsmessig i lys av lærerens arbeidssituasjon og elevenes læringsutbytte? Finns det andre undervisningsformer som bedre ivaretar den enkeltes elev egne kompetansemål og lærerens plikter? Selvfølgelig finnes det. Vi må bare tørre å se utenfor boksen vi lever i.

Jeg tror at modulbasert undervisningsform er gavepakken som løser alle disse utfordringene. Ved modulbasert undervisning er ikke elevene avhengig av å ha samme fag som de andre elevene i samme klasse så lenge de har et fagrom å gå til. Et fagrom hvor det bestandig er faglærere til stede. Faglærerne kan godkjenne moduler elektronisk som igjen åpner opp for nye moduler. Det kan være flere moduler i ett fag tilgjengelig samtidig som gjør at eleven får en viss valgfrihet i hva eleven vil jobbe med. Disse modulene kan være normbasert på tid både for elevmassen som helhet og eleven personlig basert på tidligere hastighet. Ved bare å ha en modul i hvert fag å forholde seg til, gjøres arbeidet enklere for både eleven og foreldre å følge opp. All faglig kompetanse blir således elektronisk registrert så fort eleven får godkjent kompetansen i modulen. Dette gjøres sammen med faglæreren og de kan, når modulen er godkjent, velge en ny modul sammen for videre fremdrift. Store deler av lærerens forarbeid og etterarbeid blir dermed flyttet ned i klasserommet samtidig som dokumentasjonen blir oppdatert elektronisk. Modulene og den enkelte elevens fremdrift kan være tilgjengelig for foresatte hjemme noe som potensielt kan lette samarbeidet med foresatte også. Mulighetene som åpner seg med modulbasert undervisning som er internettilgjengelig er mange. Skoledagen kan være lenger, siden lærerne likevel er tilgjengelige. Det kan være lærere på skolen både vinterferie og høstferie og både elever og lærere kan selv velge når det måtte passe med ferie siden de kun følger sin egen arbeidsplan. Sterke elever kan forsere fag fort og svake elever kan bruke mer tid på de grunnleggende modulene og slippe unna de mer krevende. Ved modulbasert undervisning vil skolen kunne lettere drives etter prinsippene i K06. Målbasert undervisning tilpasset den enkelte eleven.