Lærernes arbeidsglede, den glemte faktor i skoledebatten

Hvordan harmonerer dette med dagens debattbilde om skolen?  Skolepolitikere, skolebyråkrater og skoleforskere stiller raskt med sine synspunkter.  Fotfolket selv, de som kjenner skolens hverdager best, har lenge holdt seg passive og vært påfallende tause. Og så vet vi jo: Resignerte og frustrerte lærere vil aldri kunne skape den gode skole!

Men så vet vi også at det finnes utallige engasjerte og glødende lærere over det ganske land. Og man spør seg: Hvorfor er nettopp disse så sjelden på banen med synliggjøring og markedsføring av mål og verdier de selv brenner for?

En hovedforklaring er nok at lærere i dag føler seg satt på sidelinjen i de store og ustoppelige omveltninger som i senere år har veltet inn over skolenes klasserom. Kåre Skagen sier det slik i en fersk uttalelse til Aftenposten (29. januar 2008): ”Skoleutviklingen er i vesentlig grad blitt politiker- og byråkrat-styrt.  På mange skoler opplever lærere tvang, press og pålegg som forstyrrer faglig virksomhet. Det er blitt for lite fokus på undervisning og læring i skolehverdagen”.

De hyppige faglige omstillinger og utfordringer med energitappende møtevirksomheter,  rapporteringer  og enda flere pålagte oppgaver, har forsuret mange læreres hverdager og tatt deres arbeidsglede. Det mest alvorlige er at slike prosesser samtidig stjeler kostbar tid og tar krefter fra det som lærere flest føler må være deres egentligste og ønskeligste anliggender: tid til de grundige forberedelser og oppdateringer, tid til innhenting av det nødvendige overskudd for en levende formidling, tid til å kunne møte den enkelte elevs behov og ønsker, i samtaler og i personlige veiledninger .

Lærernes passivitet kan nok også forklares med endret syn på lærerrollen. Fra å være åndsarbeidere med armslag, opplever mange lærere seg i dag som funksjonærer i et stramt skolemaskineri, styrt av en bedriftsøkonomisk tenkning som nærmest ser skolen som en arena for produksjonsfaktorer, programmeringsbare for målrettet innsats. Et underlig paradoks i dagens skolebilde er engstelsen for ”den privatpraktiserende lærer”, samtidig som elevene forventes å utvikle ferdigheter som selvstendige ”læringsdrivende”!

Det blir unektelig en fare for skolen når styringsfilosofien og sterke kontrollbindinger tar så mye overhånd at den virker hemmende og endog drepende på selve arbeidsgleden og kreativiteten i en ellers engasjerende lærerjobb.

Førsteamanuensis i pedagogikk Alfred Oftedal Tellhaug sier i en enquete i Aftenposten nylig noe om hva som er avgjørende for kvaliteten i skolen: ”Den  enkelte lærers energiske forberedelse til neste time, og især den faglige kvaliteten i neste time.” Mange lærere vil nikke bekreftende når han tilføyer: ”Det er denne forberedelse som gjør at lærere går med forventning til timen, som gjør han/henne til en spennende formidler”. Alle som underviser vet at dersom man blir fylt av sitt stoff i forberedelsesfasen, og får leve i det og med det, så når man et punkt der man direkte gleder seg til timene og møtet med elevene! Derfor vil jeg hevde at en av skolens aller viktigste ressurser  er og blir: tid nok for lærernes mentale overskudd, deres kreativitet og  arbeidsglede! 

I hvor stor grad har politikerne og folk flest forståelse for lærergjerningens spesielle utfordringer og åndsarbeiderens egenart?  Den lar seg ikke så lett underordne seg myndighetenes og fagforeningenes  krav lagt inn  i arbeidstidsavtaler, med strenge tidsskjemaer, hvor samlet arbeidstid skal måles i minutter, i effektiviseringens og innsparingenes navn.

Men lærere har gjennom år aldri talt timer og minutter i sine bestrebelser for å skape en stadig bedre skole for sine elever:  Ekstra tid til elevsamtaler i frikvarter og fritimer oppleves av de fleste  som en selvfølgelig del av jobben. Det samme gjelder ulike sosialpedagogiske tiltak i og utenfor skolen.  (Og det blir ofte slike opplevelser  elevene best ”husker” i sine senere minnesammenkomster i voksen alder!)

Tilsvarende gjelder for den tid lærere flest ønsker å bruke på tilrettelegging av undervisningen.  Hvem har sett de brennende lamper om kveldene og i helgene? Hvem måler lærernes egentlige arbeidsinnsats utenom deres ektefeller og barn – og deres egen samvittighet?  Konkret belyst: Om en lærer vil bruke 60 minutter til forberedelse av en undervisningstime eller vurderingen av en oppgave, der han strengt tatt kunne ha nøydd seg med ”å se over” på noen få minutter, blir det verken registrert eller honorert.  Slike lærere får ingen økonomisk uttelling for et stykke arbeid som kanskje blir av verdi for elevene. 

Men lønn for lærerne likevel! Og det i form av økt arbeidsglede og god samvittighet i meningsfylte møter med elevene. Forskning har vist at den belønning lærere rangerer aller høyest er opplevelsen av at elevene setter pris på lærernes innsats. Da ligger det nær å se ”belønning” synonymt med nettopp arbeidsglede!

Læreres og elevers arbeidsglede – og dermed trivsel i skolehverdagen – blir derfor avhengig av samfunnets og bestemmende politikeres forståelse av og tilrettelegging av det best mulige samspill mellom den enkelte elev og den enkelte lærer. Og det handler om en tilrettelegging som realistisk tar hensyn til mestringsfølelsen  og  tilkortkommerfølelsen hos begge de samhandlende parter.  Også lærerne befinner seg daglig – som  sine elever – i spenningsfeltet mellom framgangsønske og nederlagsfrykt!

Det er tankevekkende at slike temaer  så lite er  fremme i debatten om skolen. Hvis vi holder fast på at hver elev er unik som menneske, med et enormt behov for å bli sett og bli bekreftet, så kommer vi ikke utenom problemene med elevtallet i klassene og gruppene. Enhver som har stått i en elevgruppe på 15 og så har gått over til en klasse på 30, har opplevd de to ulike verdener:  På det ene nivå gis muligheter til personlig kontakt med enkeltmennesker. På det andre nivå blir det møtet med et hav av ansikter, som sjelden blir noe mer enn et kollektiv med mange bortgjemte og bortglemte sjeler! ”Flere lærere i klassen” er blitt et slagord. Hvorfor sier man ikke heller: Færre elever i gruppene? For det er de personlige møter, ansikt til ansikt, som kan gi grobunn for trygghet og tillit i læringsklimaet, og arbeidsglede!  Det er en kjent sak at lærere flest hver dag har et altfor stort elevtall å forholde seg til og ta ansvar for. Særlig merker vi det i videregående skole, der det i praksis er umulig å leve opp til ønskene om den individuelle læringsprosess  når man  skal forholde seg til 100-150 elever hver eneste dag. For hvordan kan en lærer makte å gi tilstrekkelig støtte og viktige tilbakemeldinger med de hyppige av- og på-stigninger hvert skoleår? Hvordan skal man kunne se og hjelpe den elev som gjemmer seg i massen og aldri får oppleve følelsen av at ”jeg kan”?

Læringsklimaet i skolen er alles ansvar – ikke bare noe som skapes i samhandlingen mellom elev og lærer. ”Læraren er god nok!”, skriver høyskolelektor Tormod Stauri i en debattartikkel nylig i GD: Men ”læraren manglar eit støtteapparat for å kunne fungere optimalt”. Og det han trekker fram er skoleledere og skolepolitikere ”som er lunkne til å spela på lag med lærarane. Den mistenkeleggjeringa som mange lærarar opplever i dag, ytrar seg i rapporteringsiver og oppoverretta lojalitet frå rektorars side…Læraren blir skuvd bort frå sentrum. Mange lærarar er i dag fortvila over at det faglege må setjast bak all rapportering og anna ufagleg arbeid.”

At det blir lærerne som  blir skyteskive når skolen blir kritisert, er noe vi alle må leve med. Men i hvor stor grad rettes søkelyset mot de bestemmende politikere på nasjonalt og lokalt plan?  Og vet disse nok om hvordan skoledagene virkelig oppleves av elever og lærere?

Det er neppe noen annen yrkesgruppe enn lærerne som har så mange vurderende, kritiske og kontrollerende blikk rettet mot seg i løpet av en arbeidsdag. Og neppe noen annen yrkesgruppe blir gjenstand for så mange spontane og unyanserte ytringer rundt de hjemlige middagsbordene!

Enhver vil forstå at lærernes mestringssituasjon, deres overskudd og arbeidsglede kan være direkte avhengig av  den intuitive forståelse og støtte som skolens folk kan hente inn utenfra, og som politikere og foreldre kan være med på og i stand til å gi dem.

Det undrer meg at søkelyset i skoledebatten så sjelden rettes mot den foreldrerollen som politikerne samtidig befinner seg i.  For politikere er også mødre og fedre til barn de sender til skolen og som de ønsker det aller  beste for. Det er de som skulle ha muligheter til og personlig interesse av å påvirke læringsklimaet. Det er de som kan bidra med sine politiske vedtak, men også gjennom de holdninger de som foreldre formidler til sine barn og i det offentlige rom.

Er skolepolitikerne  seg bevisste på hvor mye skolen angår dem, også som foreldre? Påminningene om det burde være mange nok: Daglig får mødre og fedre  rapporter fra sine håpefulle om ensomhet og vantrivsel på skolen, om overfylte og nedslitte klasserom, om ”håpløse lærere” som ikke slår til for læringsutbyttet de venter seg, om lærere som verken viser interesse for eller har tid til å ta seg av nettopp deres barn. Faste spørsmål på  foreldremøtene er naturlig nok disse: ”Hvordan går det med vår Kari? Hvordan går det med vår Jens?” Nettopp i slike øyeblikk  føler skolens folk at foreldrene er med i det felles prosjekt som skolen er!

Foreldre er de selvfølgelige samarbeidspartnere for lærere. De har også makt til både å stimulere og holde tilbake lærernes arbeidsglede. Ser de i tilstrekkelig grad lærerhverdagen med alle dens omstillinger og krav, mangelen på tid og overskudd til å kunne møte den enkelte elev, mangelen på status og anerkjennelse for den jobben lærerne gjør og det ansvar de har?

Og med forankring her: Hva kan samfunnet og hver enkelt da bidra  med for å sikre at lærere flest virkelig får det mentale overskudd, den kreativitet  og det løft som er hovedkilden for arbeidsglede, trivsel og godt læringsklima?

I spørsmålet om hvordan man kan bidra til å gjøre skolen bedre, kan kanskje ett av svarene være: Lærergjerningens vilkår  må  igjen komme i fokus! Lærere må igjen gis tillit, anerkjennelse og status!  Lærere må igjen få lov til å være nettopp lærer!