Lærerne må få barn i bevegelse

I Utdanning nr. 5 ble temaet barn i bevegelse behandlet. Undersøkelser initiert av Sosial- og Helsedirektoratet viser at norske barn har dårligere fysisk form nå enn for 25 år siden. Barn og unge trenger å bevege seg minst en time hver dag, sier Anita Aadland, avdelingsdirektør for direktoratet.
 
Hvordan skal vi få det til? spør journalist Kirsten Ropeid lærere og forskere. Noen av svarene er svært positive: I Åsbygda barnehage får barna gå på ski både inne i barnehagen og i lysløypa. Når ungene får boltre seg på ski, blir de utrolig flinke til å klare seg selv. Her får vi vel også vist at en må samarbeide med foreldrene, for det er vel de som må ordne med ski og utstyr ellers?
 
Eksempelet fra Lutvann skole bør starte diskusjonen på andre barneskoler i Norge. Lutvann skole lar alle elevene få en dag i uken til friluftsaktiviteter ute, uansett vær. Det legges nok et stort press og ansvar på pedagogene for å få det til, men samarbeidet med foreldrene må også være godt for å få dette til å fungere.
 
I den videregående skolen er det ikke enkelt å legge opp til en times aktivitet hver dag. Tvert imot. Kroppsøvingstimene er omtrent halvert sammenlignet med tidligere planer. På tross av dette ønsker lærerne å bruke mye av tiden til teori fremfor bevegelse. Den omfattende skoleidretten utenom kroppsøvingstimene er også omtrent forsvunnet. Mange trener i idrettslag, men vi får etter hvert et skille mellom ungdom som trener svært mye og dem som tar det altfor rolig. I dette skoleslaget bør kravet om å øke timetallet i kroppsøving komme med stor styrke.
 
Det synes å være stor uenighet om virkemidlene for å få barn og unge til å bli mer aktive. Foreldrene biler for mye med ungene, hevder forsker Per-Egil Mjaavatn. Ja, det er klart, problemene barn og lek ligger jo stort sett her. Mens ungene tidligere hadde gater og løkker som sine leke- og tumleplasser, er det nå bilen som eier gata. Da må ofte foreldrene tre støttende til når barna skal av sted til trening. Uten foreldrestøtte vil mange barn ha store problemer med å delta i organisert idrett.
Jeg er uenig med Mjaavatn når han hevder at jo sterkere voksne får dominere barnas leik, jo mindre bevegelse blir det.
 
Stipendiat Alf Odden mener at det er skjedd en forandring i fritidstradisjonene. Det er kulere med snowboard og fart og spenning enn å tusle rundt i skogen, sier han.
Dr. philos. Dag Ove Tangen hevder at barn og unge må ha fått en dårlig opplevelse når så mange vender idretten ryggen. Han gir selve idrettsanleggene mye av skylden og hevder at de færreste av oss trives i idrettsanleggene - med eksempler fra ski og skihopp. Anleggsbyggeriet bygger ned idretten, hevder han.
 
Jeg er sterkt uenig i denne påstanden. Kanskje er det slik at det er 1200 skibakker i Norge og bare 900 hoppere. Men tenk om vi ikke hadde bygd noen tusen svømmehaller i Norge? Hvordan hadde det da vært med svømmeferdigheten? Tangen hevder videre at ungdommen ikke inspireres av idrettsheltene og at opplevelsene i kroppsøvingstimene ikke kan brukes utenfor idretten og gymsalen. Ja, mon det?
 
Min konklusjon må være at pedagogene så langt råd er må hjelpe foreldrene til å aktivisere barn og unge. Lærer en å gå på ski og får sjansen til å øve seg i svømming allerede fra barnehagealder, vil mye være vunnet. De fleste pedagoger vil nok være enige i dette. Gode anlegg er viktige, men selvsagt bør en også nytte naturen i treningen av barn og unge. Teori er nok viktig å ta med, men en lærer ikke å svømme ved å ligge på en sofa og lese.
 
I kroppsøving bør en tilstrebe å lære aktiviteter og idretter som kan brukes senere i livet. Bare idretter som er godt innlært vil motivere en til å fortsette med dem senere. Det er derfor feil når norske kroppsøvingslærere lar elevene prøve seg i "alle" idretter, fremfor å lære noen aktiviteter grundig.