Læreren trenger ikke gjennomgå alt

Skal naturfag oppleves som engasjerende, må vi tette gapet mellom den gode fagkunnskapen og det å tilrettelegge for at elevene aktivt skal delta i sin egen læringsprosess.

  • Folkvord er tidligere naturfaglærer i vgs. Mahan underviser i naturfag i vgs.

I artikkelen Mattekrise i Morgenbladet 17.04 påpekes det at det siden 2002 har kommet tre realfagssatsinger fra Kunnskapsdepartementet, kanskje uten at så mye har endret seg i realfagenes situasjon. Og snart er det tid for en ny realfagssatsing.

I løpet av årene har vi stusset litt over disse satsingene, for vi synes de har manglet noe viktig. Det var mange tiltak på matematikk, men lite på de andre realfagene, som for eksempel naturfag, biologi, kjemi og fysikk, som vi videre vil kalle «naturfagene». For hvordan kunne det ha seg at selve undervisningen knapt var noe tema i forbindelse med naturfagene?

Som naturfaglærere i videregående skole har vi nemlig sett at hvilke måter vi organiserer undervisningen på har mye å si for elevenes engasjement og læring. Her tenker vi spesielt på teoriundervisningen, som er en viktig del av alle realfag.

Tenk hvis det finnes et underliggende problem med naturfagene, som i liten grad er sett, nemlig hvilke undervisningsmetoder man bruker? Da er det naturlig at tiltak som besøk til vitensentre, Lektor II og rollemodeller ikke fører til store endringer, selv om de i seg selv er gode tiltak. De berører likevel ikke det egentlige problemet.

Mange forskere er tydelige på at for å lære, bør elevene i stor grad være aktive i sin egen læringsprosess. Det er ikke slik at læreren skal «fylle på» kunnskap hos elevene – undervisning og læring er nemlig ikke det samme. For å lære må elevene snakke fag med egne ord, koble inn egne tanker og følelser eller egen førforståelse, organisere kunnskapen, sjekke hva de har lært, være kreative, osv.

Læreren bør gi slipp på det å skulle gjennomgå alt;  da bruker man mye tid på noe som vi vet ikke er særlig effektivt med hensyn på læring.

Lærerforedrag kan gjøres mer elevaktiviserende ved at elevene på ulike måter må forholde seg aktivt til fagstoffet. Teoriundervisning kan også være at elevene skifter perspektiv, og forestiller seg at de er en matbit på vei gjennom fordøyelsen. Hva skjer med deg da? Eller de skal bruke sin egen kreativitet til å lage en celle-modell, der resultatet brukes til en rask presentasjon av temaet cellen. De kan gjøre ulike gjetteleker for å sjekke hva de har forstått. Alt dette er faglig arbeid som styres av læreren, og med høy effektivitet.

Skal naturfag oppleves som engasjerende, må vi tette gapet mellom den gode fagkunnskapen og det å tilrettelegge for at elevene aktivt skal delta i sin egen læringsprosess. Ansvaret for å endre på dette ligger ikke hos den enkelte lærer. Det er systemet rundt lærerne som i liten grad synes å ta dette på alvor. Kursing av naturfaglærere har i stor grad dreid seg om faglige tema og opplæring på nytt utstyr, og lærerne har liten mulighet til å bli kjent med nyere læringsteori.

Kanskje har utdanningssystemet en forståelse av at naturfagene er annerledes fag, som bare kan undervises på gammel-måten, med en kombinasjon av lærergjennomgang av fagstoff og oppgaver i boka? Bruk av Power Point og internett endrer ikke nødvendigvis på det at læreren er den aktive, mens elevene er passive mottakere.

Men lærerne trenger hjelp – det blir en lang vei å gå hvis hver enkelt lærer må finne fram til sine egne pedagogiske verktøy.