Kunnskapsløftet forsterker frafall i yrkesopplæringen

Vi mener at Kunnskapsløftet kan forsterke tendensen med frafall. Vi har erfaringer med Kunnskapsløftet det første halvåret i de ulike vg1-kursene og funnet bekymringsfulle eksempler og tendenser, som etter hvert vil inngå i forskningsrapporter fra vår høgskole.

En arbeidsgruppe nedsatt av Kunnskapsdepartementet la nå i høst fram en rekke anbefalinger for å bedre gjennomstrømningen i videregående opplæring. I denne forbindelse uttaler Kunnskapsminister Øystein Djupedal i en pressemelding (Nr.: 53-06): ”Jeg vil også påpeke at det allerede er gjort en rekke ting som vil øke antallet lærlinger og elever som gjennomfører videregående opplæring. Det gjelder ikke minst innføringen av Kunnskapsløftet”.

Vi er på langt nær så optimistiske som statsråden, de erfaringer vi har gjort med de yrkesfaglige studieprogrammene tilsier ikke en slik utvikling. Denne artikkelen handler nettopp om våre erfaringer med den yrkesfaglige utdanningen denne første høsten av Kunnskapsløftet. Den kan også betraktes som en bekymringsmelding fra vår side.

Våre erfaringer er først og fremst hentet fra fagarbeideres og yrkesfaglæreres erfaringsdeling i våre studier (Praktisk Pedagogisk utdanning, Yrkesfaglærerutdanningen og master i yrkespedagogikk), samt fra egne og kollegers Forsknings- og utviklingsarbeider innen det yrkespedagogiske feltet.

Først noen opplysninger
Nye læreplaner for alle fag i ni yrkesfaglige utdanningsprogram samt tre studieforberedende program er utarbeidet på første årstrinn (vg1) og er nå i høst satt ut i livet.

Et yrkesfaglig utdanningsprogram har 35 timer per uke og er delt i tre faggrupper. Nytt i Kunnskapsløftet er faget Prosjekt til fordyping (tilsvarende 6 uketimer) hvor de aller fleste elevene ønsker å velge et yrkesfag som de har interesse for og gjerne vil ta fagbrev i. Elevene kan også velge fordyping blant fellesfagene. Halvdelen utdanningsprogrammet består av Felles programfag (yrkesfag, tidligere kalt studieretningsfag) og en tredjedel er Fellesfag (norsk, engelsk, matematikk, naturfag og kroppsøving, tidligere kalt allmennfag).

For de av elevene som allerede har foretatt sitt yrkesvalg, er det selvsagt av avgjørende betydning for deres skolegang at denne fordypningen blir i overensstemmelse med valg av yrke. De skal da arbeide ut fra interessante mål i planen for opplæring i arbeidslivet (vg3 – planen) i det aktuelle lærefaget med utgangspunkt i en lokal læreplan.

Omtrent halvparten av ungdomskullene har de siste årene begynt på en yrkesfaglig utdannelse. Iflg. Statistisk sentralbyrå har noe over halvparten av disse elevene som begynte på utdannelsen for første gang høsten 1999 og høsten 2000, fullført utdannelsen fem år etter (henholdsvis 56 prosent og 53 prosent). Dette er meget alarmerende tall selv om de kan bedres noe ved at den tiendedelen av elevkullene som fremdeles er i videregående opplæring, forhåpentligvis fullfører utdannelsen.  

Viktige føringer i Kunnskapsløftet.
Gjennom de forskjellige grunnlagsdokumentene til denne nye reformen, peker noen pedagogiske prinsipper seg ut:
– utdanningen skal være relevant for elevene
– utdanningen skal være meningsfylt for elevene
– opplæringen skal legge til rette for elevmedvirkning
– opplæringen skal være tilpasset den enkelte elevs forutsetninger; interesser og nivå
– opplæringen skal legge vekt på helhet og sammenheng

Disse prinsippene er spesielt viktige i en yrkesfaglig opplæring hvor mange elever allerede har foretatt valg av yrke. Forutsetningen for at Kunnskapsløftet skal bli vellykket, er at disse prinsippene blir godt ivaretatt i skolenes virksomhet. Vi vil ta disse pedagogiske nøkkelbegrepene med oss når vi skal se på hva som hender i fellesfagene, felles programfag og prosjekt til fordypning ute i skolen. Vi begynner med det siste.

Hva skjer i Prosjekt til fordyping?
Eksemplene er hentet fra studieprogrammene Design og håndverksfag (DH), Teknikk og industriell produksjon (TIP) samt Bygg og anleggsteknikk (BA). Tilsvarende eksempler fra de andre studieprogrammene er ikke vanskelig å finne.

Eks. 1) Elevene får velge mellom tre lærefag (av ca. 40 innenfor DH) som skolen har bestemt. De må velge blant frisørfaget, trearbeid og kjole og drakt. Valget gjelder for hele året. Men så er det slik at maksimalt 15 får plass i hver gruppe, slik at 9 framtidige frisører blir plassert på trefag fordi her er det plass p. g. a. liten interesse blant elevene for nettopp dette faget. 
Eks. 2) Elevene blir nå også tilbudt 3 lærefag til fordypning, men fordi ett av fagene er så populært, blir elevene styrt gjennom alle tre fagene. Det betyr konkret at ved denne skolen får de som ønsker å bli frisører bare 1/3 av tiden til den ønskede fordypning.
Eks. 3) Elevene kan velge mellom 3 bilfag på vg1 TIP (de som ønsker kjemiprosess, fagoperatør produksjonsprosess eller brønnteknikk har ingen mulighet for relevant fordyping)

Disse eksemplene er representative for praksis ved mange skoler, noe som betyr at mange elever ikke har et reelt valg, men blir styrt ut fra rammefaktorer som lærerkompetanse og verkstedplass. Disse skolene ønsker heller ikke å bruke arbeidslivet som læringsarena selv om det er der elevene ofte opplever at de lærer mest og trives best. Vi har også vært på skoler hvor karakterene fra ungdomsskolen er bestemmende for hvem som skal få plass i oversøkte fordypningsfag.

Det er selvsagt kritisk for dem som vil utdanne seg til yrker som skolen ikke tilbyr, for eksempel blomsterdekoratør, smed og aktivitør. Målbevisste elever får ikke arbeide med mål fra de lærefagene de vil utdanne seg innen fordi ikke skolen tilbyr dem.

Den merkeligste variant av fordypning opplevde vi innenfor BA hvor de 6 uketimene var avsatt til 3 timer matematikk og 3 timer yrkesorientering for alle! Begrunnelsen for matematikken var at det da ble lettere å oppnå studiekompetanse. Plutselig hadde de alle fått 6 timer matematikk per uke!

Interessant er også hvor disse ca. 220 undervisningstimene til fordypning plasseres i skoleåret. De fleste skoler gjennomfører forskjellige former for yrkesorientering de første ukene hvor de ulike lærefag blir presentert, deretter velges fordypningsfag som elevene forhåpentligvis jevnlig da vil møte gjennom skoleåret. Dette vil kunne holde elevenes lyst for å gå på skolen ved like. Men innenfor studieprogrammet BA legges fordypningsfagene helt til slutten av skoleåret, flere skoler vi kjenner til gjør faktisk det. Det er altså slik at elever med klare yrkespreferanser, kan risikere å vente bortimot ett skoleår før de får praktisert i sitt fordypningsfag. Dette blir en stor utfordring for elevenes motivasjon og utholdenhet.

En slik opplæring som vi her refererer til, er forsiktig sagt i sterk motstrid til de nevnte pedagogiske føringene i Kunnskapsløftet. Det er langt mellom grunnlagsdokumenter og reformen slik den virker i praksis på mange skoler.

Hva er viktig i Prosjekt til fordypning?
For å sikre tilpasset opplæring og utvikling av elevenes motivasjon og lærelyst, er det helt essensielt at elevene får velge fordypning i tråd med sitt interessefelt eller lærefag. Det er da like viktig at elevene får anledning til å bytte vg3-plan/lærefag i løpet av året, dersom de ønsker det. Det betyr at elevene må kunne vurderes i faget prosjekt til fordypning uavhengig av hvilken vg3 plan de skal konkretisere målene i forhold til. Å bli pålagt fordypning innen et eller flere fag de ikke er interessert i, er dømt til å mislykkes!

Eksempel på aktuell tekst og felles mål for faget prosjekt til fordypning kan med dette som utgangspunkt for eksempel være:

Med bakgrunn i valgte vg3- plan/kompetanseplattform skal du etter endt skoleår kunne:

1. beskrive, forklare og begrunne eget arbeid i forhold til kompetansekrav i lærefaget og markedets behov for produkter og tjenester.
2. planlegge, gjennomføre, vurdere og kvalitetssikre eget arbeid.
3. dokumentere eget arbeid på en hensiktsmessig måte
4. lage egne læringsmål og vurdere egen læring.
5. presentere eget/gruppens arbeid for klassen.

Du skal i størst mulig grad arbeide praktisk med fordypning i selvvalgt lærefag. Målene for prosjekt til fordypning konkretiseres i forbindelse med de enkelte arbeidsoppgavene gjennom året, i tråd med plan for det lærefaget du fordyper deg i. Dette kan du endre fra arbeidsoppgave til arbeidsoppgave dersom du ønsker det eller du kan fordype deg mot en og samme vg3-plan hele året, dersom du vet hva du vil utdanne deg til.

Med denne type mål for prosjekt til fordypning, vil elevene kunne vurderes underveis og til slutt uavhengig av hvilket lærefag de arbeider med. De får tilpasset opplæring i form av at den er relevant og meningsfull for den enkelte og de vil kunne bruke bedrifter eller skolen som læringsarena alt ettersom hva lokalmiljøet byr på av muligheter. 

Felles programfag

Flere av de yrkesfaglige programmene har blitt bredere gjennom Kunnskapsløftet, altså flere lærefag innen hvert program. Eksempelvis har de gamle studieretningene Byggfag og Teknisk byggfag blitt slått sammen til utdanningsprogrammet Bygg – og anleggsteknikk med 22 lærefag. Utdanningsprogrammet Teknikk og industriell produksjon omfatter nå ca. 60 lærefag. Det er klart at dette representerer en ekstra pedagogisk utfordring for yrkesfaglærerne, ingen lærer behersker alle fag innenfor et studieprogram. Resultatet er ofte at flere lærere er innom klassene i programfagene, disse deles opp i biter og vi får 2 timers fag.

Eks. 1) Utfordringen med brede programmer blir på noen skoler løst ved at lærefagene blir samlet i 4-5 beslektede grupper som alle elever uansett interesse må igjennom (stasjonsundervisning), det kan oppfattes som bortimot et års yrkesorientering. Selv om Adrian er helt bestemt for å bli rørlegger, så må han delta i opplæringen i alle de andre fagene gjennom hele skoleåret.

Ifølge Læringsplakaten skal skolen ”stimulere elevenes lærelyst, utholdenhet og nysgjerrighet”, det kan bli tungt med slike opplegg.
Vår venn Adrian får forhåpentligvis bedrive sin rørleggervirksomhet gjennom fordypning noen timer i uka, men det meste av tiden går med til de andre yrkesfagene. Men han kan også havne på en skole der han må vente til skoleårets slutt for å få realisert sine rørleggerinteresser, det kan bli for lenge å vente for ham.

Mye av det som ble beskrevet i prosjekt til fordyping, finner vi også i felles programfag, noe som kan bety meningsløs og irrelevant opplæring fra første dag. Vi tar med et par eksempler til:

Eks. 2) Elevene på Design og håndverk får opplæring i gammel tegning-, form – og fargetradisjon, dette begrunnes med at yrkesrelevans og fordyping skal foregå i Prosjekt til fordyping

Eks. 3) Elever som har valgt Teknikk og industriell produksjon fordi de ønsker å bli faglaboranter – gjerne i et mikrobiologisk laboratorium – må jobbe med sveising av bildeler 6t./uke. Vektleggingen av sveising er lærernes tolkning av læreplanens mål om å velge og utføre sammenføyningsmetoder.

Hva er viktig og hva må gjøres i Felles programfag?
Det er klart at jo bredere utdanningsprogrammene blir, jo større er faren for irrelevans, meningsløshet og liten elevtilpasning. Det er en stor utfordring for lærerne å håndtere forskjellighet med utgangspunkt i elevenes interesser m. h. t. å nå målene i læreplanen. For å motvirke dette må skolene legge aktivt opp til interessedifferensiering for elevene.

Det er elever som er usikre på sine yrkesinteresser og har behov og interesse for yrkesorientering. Det er også elever med klar yrkespreferanse, disse må kunne oppnå målene i læreplanen ved å arbeide med ønsket lærefag.

Dersom vi har klart å lage læreplaner, som reelt omhandler felleselementer for alle lærefagene i utdanningsprogrammet, skal det være mulig for elevene å tolke læreplanmålene og vinkle arbeidene sine mot egne interesser i fagområdet og ønsket lærefag innenfor læreplanens rammer. Handlingsrommet må utnyttes maksimalt, slik at hver enkelt elev får ivaretatt egne utdanningsbehov, samtidig som mangfold og forskjellighet ivaretas og stimuleres i hver klasse eller gruppe. Det vil ikke være mulig å ivareta føringene i Kunnskapsløftet om tilpasset opplæring, relevans og mening for den enkelte, dersom alle elevene skal gjøre det samme i de brede vg1 – og vg2 kursene. Elevene kan klart lære det samme gjennom ulike arbeider, slik at de kan lære de ulike felleselementene for alle lærefagene på en konkret måte direkte knyttet til sine utdanningsplaner og interesser. Dette skaper lærelyst og motivasjon, noe kontekstløse læringsoppgaver ikke gjør.

Elevenes interesser må i mye større grad brukes aktivt for å skape læringsenergi både for at de skal få brenne for sine interesser og for at de skal oppnå interesse for deler av faget de i utgangspunktet ikke synes er så spennende. En strategi for interessedifferensiering kan kort beskrives på følgende måte (Sund 2005 og 2006).

1. Felles mål og temaer presenteres for elevene, med vekt på ulike bruksområder og med eksempler fra ulike lærefag i utdanningsprogrammet
2. Elevene får arbeide med målet/temaet direkte i tilknytning til det lærefaget de utdanner seg til eller ønsker å bli mer kjent med
3. Felles refleksjon og erfaringsdeling, hvor hensikten er å bli kjent med felles mål/tema i et større perspektiv, samt å utvikle læringskompetanse gjennom å utvikle erfaringer basert på både egen og medelevers fordypning
4. Den enkelte elevs oppsummering av læring basert på de tre første fasene, hvor hensikten er å bearbeide inntrykk og opplevelser til erfaringer, som kan brukes i andre sammenhenger.

Denne type strategi vil kunne sikre at elevene opplever både relevans og mening, samtidig som arbeidslivet får relevant kompetanse.

Hva skjer i Fellesfagene?
I de forrige læreplanene (R-94) ble yrkesretting av realfagundervisningen sterkt understreket: ”Læreplanen (i matematikk) må tilpasses de enkelte studieretninger (utdanningsprogram) i vektlegging, eksempelmateriale og motivasjon. Stoffet skal i størst mulig grad knyttes til praktiske problemstillinger i yrkesfagene og dagliglivet”. Naturfagplanen: ”Undervisningen skal også gi et naturfaglig grunnlag for studieretningsfagene (yrkesfagene)”.

I de nye læreplanene er kravene til denne yrkesforankringen tatt bort. Riktignok skal grunnleggende regneferdigheter være med i alle skolefag, men dette kompenserer på langt nær bortfallet av yrkesrettingen av matematikkundervisningen. Vi har tvert imot opplevd at dette har vært et alibi for å ikke yrkesforankre matematikkundervisningen, det gjøres jo i programfagene. 

Lennart Nilsson, professor i yrkespedagogikk, hevder i sin artikkel ”Den nordiske yrkesundervisningsmodellen” at 30-40 prosent av elevene ikke kan finne mål og mening med fellesfagene i de yrkesfaglige studieretningene hvis de ikke blir gitt en skikkelig yrkesprofil. Han understreker viktigheten av dette spesielt ved skoleårets begynnelse, ellers er det fare for at en del elever faller fra etter kort tid. Dette er helt i overensstemmelse med Oppfølgingsgruppen for evaluering av Reform 94: ”Yrkesretting av allmennfagene (fellesfagene) i yrkesfaglige studieretninger må styrkes ikke minst av hensyn til de lite teoretisk-motiverte elevene”. Dette synet er også gjennomgående i St.meld. 32 (1998-99).

Nå som kravet om yrkesrettingen av undervisningen er tatt bort fra læreplanene, frykter og erfarer vi at undervisningen blir enda mer allmenn og mindre yrkesforankret.

I begge realfagene skal skolene velge hele hovedområder fra den studieforberedende læreplanen, riktignok de områdene som er mest relevant for utdanningsprogrammet, men mange av målene er lite relevante og unødvendig krevende for elevene vi her snakker om selv om handlingsrommet utnyttes maksimalt i tolkningen. Vi erfarer at store skoler med mange studieretninger, likevel velger de samme hovedområdene i naturfag for alle studieretninger.

I likhet med realfagene er læreplanene i norsk og engelsk deler av læreplanene til studieforberedende program. Etter to år skal elevene ha de samme kompetansemål som vg1 studieforberedende program. I engelsk skal de blant annet. kunne ”drøfte et utvalg engelskspråklige litterære tekster fra ulike deler av verden og ulike tidsepoker, fra 1500 – tallet til moderne tid”. I norskplanen finner vi at elevene skal kunne ” gjøre rede for likheter og forskjeller mellom de nordiske språkene og mellom norrønt og moderne norsk språk” og kunne ”skrive tekster i ulike sjangere”. I engelsk skal alle elever kunne trekkes ut til den samme eksamen uavhengig av studieprogram, innenfor et slikt system blir yrkesretting nesten umulig.

Det er studieforberedende program som legger hele premissene for fellesfagene i yrkesfaglige program, noe som resulterer i mål som er irrelevante, meningsløse og urealistiske for elevene. Akkurat det motsatte av føringene i Kunnskapsløftet.
Det er ikke rart at vår venn Adrian, som kom for å utdanne seg til rørlegger, har mange tunge stunder. 

Hva kan gjøres i Fellesfagene?
For oss er det helt klart at det må utarbeides nye læreplaner som tar opp i seg yrkesutdanningens behov for kompetanse. Både innhold, nivå og arbeidsmåter må reflektere yrkesutfordringene de skal møte. Fellesfagundervisningen må bli en viktig del av yrkesopplæringen.

I bygg – og anleggsfag er trigonometri helt sentralt innenfor matematikken, men ikke innenfor helse – og sosialfag. Yrkesoppgaver de framtidige helsearbeiderne vil møte, tilsier vektlegging av statistikk i matematikkundervisningen. Kanskje vil dette medføre at læreplanene i enkelte fellesfag vil variere fra studieprogram til studieprogram.

Vårt poeng er klart: Innholdet og undervisningen i fellesfagene skal knyttes opp til det aktuelle studieprogram. Til dette kreves det helt nye læreplaner for fellesfagene, planer som tar utgangspunkt i yrkesutøvelsen og læreforutsetningene til elevene.

Svik?
Professor Knut Kjeldstadli (I skolen. Nr. 9 2006) hevder at skolen svikter 30 – 35 prosent av ungdommen ved å prioritere teori og nedprioritere praktiske fag. Yrkesfagutdanningen er i stor grad basert på læreboka og ikke på yrkesoppgavene. Lese – og høreskolen har erstattet se – og gjøre skolen. Med referanse til forskere (Mjelde og Haug) karakteriserer han dette som det store sviket mot en stor del av ungdommen.

Saken blir langt fra bedre ved at de yrkesfaglige bøkene er teoritunge, de er skrevet i en akademisk læringstradisjon og er vanskelig tilgjengelig for elevene slik som vår kollega Tove Berg har dokumentert.
Kanskje er det på tide å redusere antall timer i fellesfagene og øke de praktiske fagene både i antall timer og anseelse? 

I alle fall er det nødvendig å gjøre alle deler av den yrkesfaglige utdannelse mer yrkesfaglig ved at opplæringen tar et praktisk utgangspunkt i sentrale yrkesoppgaver elevene vil møte i sitt senere yrkesliv og i elevenes læreforutsetninger. Først da vil de sentrale prinsippene i Kunnskapsløftet etterleves.

(Artikkelen er til vurdering for trykking i bladet)