Kunnskapsløft for India

• Bente Heian er mangeårig lektor og lærebokforfatter og arbeider til vanlig som seniorrådgiver i Utdanningsdirektoratet. For tiden underviser hun i det offentlige skolesystemet på landsbygda i Rajasthan, India.

Navinder, Suman og Kirma kappes om å få bære den rosa plastkurven jeg har på armen. Den inneholder dagens undervisningsmateriell: noen velbrukte fargestifter, en selvlaget plansje og et memoryspill medbrakt fra Norge. Kurven plasseres under det store tuntreet utenfor skolebygningen der 5.klasse har timene sine fordi alle klasserom er overfylte. En sprukken tavle står lent opp mot trestammen, og elevene sitter allerede klare på striesekkene sine i skyggen av treet. 25 forventningsfulle fjes er vendt mot meg. Hva for noe spennende skal vi gjøre i dag? Time to start the lesson!

Elevene ved denne landsbyskolen i Rajasthan har vent seg til at engelsktimene med læreren fra Norge er litt annerledes enn timene de ellers har. Sanger, spill og visuelle hjelpemidler er nye innslag i en skolehverdag som ellers er preget av tradisjonell tavleundervisning. Læreren dikterer eller skriver på tavla, mens elevene noterer i skrivebøkene sine, og i neste time forventes det at elevene kan ramse opp det de har notert og at de kan svare på spørsmål fra læreren. Lærestoffet er hentet fra læreboka, som ofte reflekterer en ganske annen virkelighet enn den elevene på landsbygda kjenner til. Sentralgitte eksamener ligger også ofte på et altfor høyt nivå for elevene her ute. Mange av elevene har foreldre som knapt kan lese og skrive, og som derfor ikke kan hjelpe dem med skolearbeidet. Foreldrene forstår heller ikke alltid hensikten med opplæring ut over det mest grunnleggende, særlig ikke for jentenes del - om noen år skal de jo gifte seg likevel. Følgelig faller mange elever ut av skolesystemet, og bare halvparten av elevtallet fullfører 8. klasse.

Indiske skolemyndigheter har innsett behovet for et omfattende kunnskapsløft som også får med seg de elevene som sitter under et tuntre med skrivebøkene sine. I 2010 kom loven som gir alle elever mellom 6 og 14 år rett og plikt til gratis utdanning (Right of Children to Free and Compulsory Education Act). Loven skal sikre likeverdig opplæring for alle, uten hensyn til kjønn, kaste, religion, sosial klasse eller minoritetsstatus. Gratis lærebøker, skoleuniform og et varmt måltid om dagen skal sikre at ingen behøver å holde barna hjemme fra skolen av økonomiske grunner. Forbud mot fysisk straff og utvisning skal gjøre skolehverdagen tryggere for barna, og bruk av læringsfremmende underveisvurdering istedenfor sentralstyrt sluttvurdering skal redusere stressnivået i skolen.

Også innholdet i opplæringen er i støpeskjeen. I 2005 utviklet sentrale skolemyndigheter et nasjonalt rammeverk for opplæringen (National Curriculum Framework NCF) som inneholder forslag til både innhold og metode i de enkelte fagene. Rammeverket er veiledende i den forstand at det er opp til de enkelte delstatene å integrere rammeverket i sine læreplaner. Noen delstater, som for eksempel Goa og Uttaranchal, var raskt ute med å tilpasse sine læreplaner til rammeverket, mens andre delstater, som Rajasthan, har valgt en langsommere innføringstakt.

"Child centered education" er slagordet skolemyndighetene selv bruker for å karakterisere hovedprinsippet bak rammeverket. Å se barnet som aktiv deltaker i læringsprosessen, ikke bare som passiv mottaker av kunnskap, er nytt i indisk skolesammenheng. Ifølge rammeverket skal ikke elevene bare memorere og svare på spørsmål, men også kunne stille spørsmål selv og reflektere over det de har lært. Så langt som å oppfordre til kritisk tenkning går ikke det indiske rammeverket, men ellers har det mange likhetspunkter med vårt hjemlige kunnskapsløft: Grunnleggende språkferdigheter som å lese, skrive, lytte og snakke skal for eksempel integreres i alle fag, og elevene skal utvikle digitale ferdigheter. Ulike medier skal brukes som kilder ved siden av læreboka, og opplæringen skal så langt det er mulig ta utgangspunkt i elevenes virkelighet. Større frihet for den enkelte når det gjelder valg av fag ligger også som en føring i rammeverket, likeså flere kreative emner i opplæringen - som musikk, dans, teater og bildende kunst. Den indiske versjonen av "tilpasset opplæring" er for øvrig opplæring på to ulike nivå: ett standard- og ett høyere nivå for å imøtekomme ressurssterke elevers behov for utfordringer.

Gode intensjoner, men er det mulig å gjennomføre ideene i virkeligheten? Kritikere hevder at de nye tiltakene paradoksalt nok kan føre til at byskoler som allerede har et ressursgrunnlag kan utvikle seg til eliteskoler, mens landsens skoler uten særlig mer utstyr enn tavler kan miste motivasjonen fordi avstanden mellom ideal og virkelighet blir for stor. I Delhi, Mumbai og andre større byer med skoler der infrastrukturen er på plass, kan de nye retningslinjene etter all sannsynlighet bidra til kunnskapsløft og bedre gjennomføring i løpet av det neste tiåret. På landsbygda i Rajasthan er situasjonen en annen: Manglende ressurser kan gjøre det vanskelig å ta i bruk de mange gode metodiske forslagene i rammeverket, og det kan ikke minst bli problematisk å skulle tilby valgfag og undervisning på to nivå når skolene mangler kvalifiserte lærere. Lærerutdanningen er derfor neste store satsingsområde for indiske utdanningsmyndigheter.

I mellomtiden sitter Navinder, Suman, Kirma og de andre i 5. klasse opptatt med engelsk memory under tuntreet. Kjappe hender vender brikkene på bakken og Suman er så ivrig at han har vanskelig for å vente på sin tur. Hva heter "geit" på engelsk? Hvor ligger brikken med bilde av geitekillingen? Mangel på avansert utstyr og infrastruktur klarer heldigvis ikke å demme opp for lærelyst og pågangsmot hos disse elevene...