Kunnskap er makt

Jeg er veldig glad for invitasjonen til å kommunisere direkte med leserne av ”Utdanning”. ”Utdanning” er obligatorisk lektyre for alle som driver med skolepolitikk, men i de siste fire årene har jeg ikke sjelden hatt problemer med å kjenne meg igjen i beskrivelsene av Høyres og Bondevik-regjeringens skolepolitikk.

Ikke minst har det litt for ofte vært umulig å kjenne igjen de motivene som er blitt tillagt oss. Litt grovt sagt: Det ville ikke forbause meg om mange av dere lesere sitter igjen med et inntrykk av at Høyres skolepolitikk har som sitt fremste mål å demontere den offentlige skolen til fordel for et helt sett av friskoler som skal ta seg av de velstående og teoristerke.

Dette bildet er galt og føles ganske fornærmende. Men derfor er det også spesielt hyggelig å få anledning til å tegne en annen, og riktig, profil.

Kunnskap er makt. Men kunnskap er heldigvis ingen gitt og konstant størrelse til fordeling. Kunnskap blir det mer av jo mer vi deler på den. Derfor er kunnskapspolitikk god fordelingspolitikk. Alle, uansett utgangspunkt, kan tilegne seg mer kunnskap uten at det går på bekostning av andre.

Men en rekke undersøkelser og evalueringer har vist at norsk skole i mange tilfeller verken makter oppgaven som kunnskapsformidler eller som utjevner av sosiale forskjeller. Tvert imot, en av de mest alvorlige anklagene mot skolen er at den bidrar til å reprodusere sosiale forskjeller blant elevene.

Hovedmålene med Bondevik-regjeringens og statsråd Clemets store reform Kunnskapsløftet er at skolen skal legge større vekt på formidling av ferdigheter og kunnskaper, at skolen må preges av større mangfold og at elevene må få mer likeverdige tilbud. Målet er å fjerne, eller i alle fall å redusere kraftig, de store og systematiske sosiale forskjeller mellom elevene.

Kunnskapsløftet tydeliggjør også sammenhengen mellom dannelse og kunnskap, blant annet ved å legge større vekt på opplæring i de grunnleggende ferdighetene som er verktøyet for all annen læring.

Kunnskapsløftet innebærer også en historisk satsing på kompetanseheving for lærere og skoleledere. Bondevik-regjeringen foreslo bevilgninger på 1,6 milliarder kroner til gjennomføring av Kunnskapsløftet i 2006, og jeg er glad for at den nye regjeringen har fulgt opp dette. Jeg er også glad for at Regjeringen har gitt signaler om at Kunnskapsløftet vil bli videreført som planlagt.

Men det er dessverre ikke de eneste signalene den nye kunnskapsministeren har gitt. Han har samtidig kommet med utspill som mer trekker i retning av svekkede krav til kunnskap og kompetanse, som et nei til obligatorisk 2. fremmedspråk i ungdomsskolen og forslaget om å ”gi” generell studiekompetanse til alle som har tretten års utdanning.

At kunnskapsministeren ikke er bekymret for nivåsenkningen og den dårlige rekrutteringen til realfagene er også oppsiktsvekkende. Det er fristende å si med Abelia-direktør Paul Chaffey: ”Det mest bekymringsfulle er at Djupedal ikke er bekymret.”

(Utdanning nr. 1-2006)