Munnbind kan bli aktuelt ved nærkontakt.
Munnbind kan bli aktuelt ved nærkontakt.

Hørselshemmet mener lærere bør bruke munnbind:
– Kan en hindre smitte er det viktigst

Ann Helen Parsons leser på munnen, men vil likevel at de som beveger seg ute i samfunnet skal bruke munnbind, også lærere. – Det finnes løsninger. Kan en hindre smitte, så er det viktigst, sier Parsons.

Publisert

Ann Helen Parsons er utdannet barnehagelærer, og har jobbet 11 år i barnehage. I dag her hun ufør på grunn av en kronisk sykdom, tinnitus og hørselstap.

For henne vil det er det viktig at de som bruker munnbind snakker klart og tydelig, og helst ikke for fort, for at hun skal forstå det som blir sagt. Til vanlig leser hun også på munnen for å forstå andre.

– Bruk av munnbind vil fort kunne føre til misforståelser, uten tvil. Men jeg mener personlig at munnbind likevel er lurt, rett og slett fordi korona kan være livstruende for de som blir syke, sier hun.

Tilrettelegging

Hun sier også at det er mulig å tilrettelegge for bruk av munnbind, og likevel ta hensyn til de som er hørselshemmede.

Ann Helen Parsons
Ann Helen Parsons

– Det kan fint tilrettelegges for hørselshemmede ved bruk av munnbind. I dag har de fleste moderne høreapparat en "maskemodus". Det kan gjøre det enklere å forstå. Men papirmøllen for å få hjelpemidlene må kortes ned. Det burde bli lettere å få dekket kostnader til hjelpemidler eller å få tildelt hjelpemidler. I disse tidene er det unntakstilstand, så en liten samtale over telefon burde være nok, sier Parsons.

– Dersom lærere bruker munnbind. Hvordan må det tilrettelegges for at elever med nedsatt hørsel skal nyttiggjøre seg undervisningen?

– Tilrettelegging kan være apper som kan oversette det som blir sagt til skrift, og teleslynge som kobles rett mot høreapparat. Disse teknologiene ligger på markedet allerede, men det må bli mye lettere tilgjengelig. Å få oppgaver skriftlig vil også være til hjelp.

Parsons mener alle som ikke arbeider hjemme burde ha munnbind. Og som mor til tre skulle hun helst sett at det var frivillig å være på skolen i disse dager.

– Skolene kan lage et digitalt lærerteam og et team som er i klasserommene. Eventuelt streame alt fra klasserommene direkte. Beste er nok delt team, for de som er i digitalteamet kan da gjøre dette hjemmefra, og ikke trenge å bruke munnbind. Samtidig er det færre elever på skolen og mindre fare for smittespredning, sier hunn.

– Som pedagog tenker jeg på de barna som uheldigvis drar smitte med hjem fra skole eller barnehage og smitter noen hjemme, og de blir alvorlig syke. Skyldfølelsen til barnet vil være enormt. Skulle noen dø, er det mulig at barnet vil ha dette med seg for resten av livet. Er det virkelig verd det? Spesielt om munnbind kan hjelpe med å stoppe dette, eller i iallfall minske muligheten for smitte.

Masker med synlig munn

Hørselshemmede barns organisasjon slår et slag for at Helse- og omsorgsdepartementet går til innkjøp av munnbind der munnen er synlig til bruk av helsepersonell og andre som er i kontakt med hørselshemmede barn og unge.

– Disse bør også være tilgjengelige for barn om de blir omfattet av munnbindanbefalinger. De aller fleste, uavhengig av språkkode og hørsel, har god støtte i å se munnen i oppfattelse av språk, skriver de på sin egen Facebookside.

Immunolog Anne Spurkland uttalte til Uttdaningsnytt før helgen at hun anbefaler alle som må være i nærkontakt med andre og bruke munnbind, også lærere.

Vil ikke bli smittet

Ann Helen Parsons fikk sin diagnose i voksen alder og er ikke sikker på når hørselskaden oppstod.

– Audiografen som tok min siste hørselstest sa at skaden er typisk for dem som er født med hørselstap, men kan selvsagt ikke si at det er realiteten. Så tilrettelegging for noe som vi ikke visste hva var bli vanskelig, selvsagt. Men det kan forklare flere ting. Sånn som hvorfor det tok meg lang tid å lære å finne rett tone i sanger, jeg mistet informasjon jeg skulle fått med meg og misforstod ting som ble sagt. Dette kan selvsagt også ha en helt annen bakgrunn, så ingen kan si det sikkert, forteller hun.

– Som mor i risikogruppen har jeg ikke lyst å risikere å bli syk og kanskje dø fra barna mine. Jeg lever fint som jeg gjør, på tross av mine sykdommer, og har ikke noe som i utgangspunktet skal kunne forkorte livet mitt. Ikke har jeg lyst til at andre jeg er glad i skal oppleve dette heller, sier Ann Helen Parsons.