Smittevern i skolen:
Rasjonalitet vs. Frykt

Debatt: Livet under en pandemi er en stadig kamp mellom ulike interesser – og ingen sitter med en perfekt løsning.

Publisert Sist oppdatert

Dette er vår nye hverdag.

Den bekymringsfrie hverdagen fra 2019 er borte, og kommer ikke tilbake med det første. Vi vet at nedstengning av skoler ikke er noe alternativ i det lange løp, og bør unngås så langt det er mulig. Det er ingen arbeidsgivere som ønsker å stenge dørene og nekte sine ansatte å komme på jobb. Jeg tror ikke majoriteten av norske lærere ønsker seg tilbake til mars og april med det første. Barn og unges mentale helse er også viktig, og de trenger et sted å være og utvikle seg – sammen med jevnaldrende. Vi vet at isolasjon og lediggang ikke er bra for noen, i hvert fall ikke barn.

Alle beslutninger som tas i krisetid, er en beinhard avveiing mellom positive og negative konsekvenser, og hvor mange som eventuelt rammes av de negative vs. hvor mange som får det bedre av de positive.

Dette er en unntakssituasjon, og unntakssituasjoner er jævlig kjipe av natur.

Les også: Presset på lærerne i Oslo-skolen er enormt

Vi skal imidlertid være glade det ikke er krig, Svartedauden eller Ebola som herjer, eller sykdommer som smitter mellom kjæledyr, husdyr og ville dyr i tillegg til oss mennesker. Covid-19 er skikkelig dritt, men det kunne vært mye verre, tross alt.

Ja, vi må legge bånd på oss selv nå. Jula blir neppe den samme i år. Nå kjenner vi litt på hvordan det er å leve i et ufritt samfunn. Forskjellen fra tidligere pandemier er at vi i løpet av det siste hundreåret har utviklet den medisinske vitenskapen så mye at vi vet hva som rammer oss, vi kan forebygge de aller fleste sykdommer gjennom vaksiner og antibiotika, og vi vet hvordan vi kan forebygge smitte. Og det gjør kanskje sjokket enda større når vi møter på en smittsom sykdom vi ikke har helt kontroll på.

Vi skal imidlertid være glade for at vi lever i 2020, og ikke 1920 eller 1349.

Dette utbruddet ville antakeligvis tatt livet av langt flere for bare 100 år siden. SARS-CoV-2, som er det medisinske navnet på viruset, ble første gang registrert av WHO for snart et år siden. Vi har allerede tre vaksiner på vei til å bli godkjent. Det er utvikling i rekordfart.

Tidligere måtte man bare vente til sykdommen hadde rast fra seg, og de med immunitet overlevde. Det var naturlig utvalg i praksis. Svartedauden utryddet mellom 30 og 60% av Norges befolkning på to år. I Norge i dag ville det utgjort inntil halvannen million mennesker per år, inntil 3 millioner totalt.

Les også: Melby vil avlaste slitne lærere med lærerstudenter

Norge er et av landene som er minst rammet av Covid-19 i verden. Regjeringen vår iverksatte strenge tiltak, og vi som borgere tok det på alvor. Men som lærere vet vi veldig godt fra vårt eget yrke at alskens regler og bestemmelser, straffer og konsekvenser aldri har 100% effekt – noen klarer ikke å følge dem uansett. Det fører til at viruset stadig vekk er her, sprer seg, og rammer uskyldige.

Det krever ikke mer enn litt uaktsomhet fra noen få enkeltpersoner før man får lokale utbrudd. Det suger noe voldsomt, men det er faktisk ikke så veldig mye mer vi kan gjøre akkurat nå.

Vi kan ikke trylle frem dobbelt så mange klasserom. Vi kan ikke overlate barn til seg selv inntil vi får kontroll på sykdommen. Vi kan ikke stenge ned hele samfunnet over lang tid - for tryner økonomien, tryner alt. Da stopper sjukehus, politi og brannvesen å fungere, og da kan vi for alvor snakke om krise og unødvendige dødsfall. For ikke å snakke om hva økonomisk desperasjon gjør med folks mentale helse.

Jeg skjønner veldig godt at det er en mager trøst for personer i risikogruppen, men vi må prøve å løfte blikket og se på helheten og vurdere den reelle risikoen for å bli smittet – og hvilke tiltak vi kan iverksette for å redusere den risikoen.

Pandemien rammer oss alle, den legger bånd på oss alle, og den er dritt for oss alle. Men det hjelpe ikke å grave seg ned i frykt.

Bruk de verktøyene og mulighetene som finnes til å holde kontakt med omverdenen, gjør nødvendige grep for å unngå risiko, hold deg oppdatert på informasjonen fra WHO og FHI, pust med magen og hold ut.

Er vi heldige, ser vi slutten på denne pandemien allerede innen 2022. Men det går ikke over med det første, og det kan ikke politisk besluttes at sykdommen skal forsvinne.

Så vi må bare leve med det enn så lenge, og huske på at det faktisk kunne vært mye verre – tross alt.