Konstruert mystikk kaster skygger

Det er ingen hemmelighet at barn under tre år i mange år har vært plassert i skyggen av den dominerende pedagogiske diskursen, slik oppslaget også er inne på. Mangelen på interesse for de yngste har vært slående, fulgt av en mildt sagt øredøvende taushet (Ulla, Sandvik, Kolle, Larsen, 2007). Det er i denne sammenhengen karakteristikkene ´mystiske´ og ´gåtefulle´ må leses.

Et hurtig oppslag i synonymordboka i Word viser følgende synonymer for ordet mystisk: dunkel, gåtefull, uforklarlig, uforståelig og ufattelig. Mennesker som er mystiske, uforståelige, uforklarlige eller gåtefulle kan vi se på, forundres over, ja, kanskje til og med sjarmeres av. Samtidig kaster ordene skygger over de levende ungene. Gjennom å beskrive barn som ´mystiske´ og ´gåtefulle´, blir det enklere for voksne å frita seg selv fra ansvar for å ta de yngste barnas uttrykk og erfaringer på alvor.

Poststrukturalistisk tenkning (Derrida, 2006 (1967), Lenz Taguchi, 2004) utfordrer vestlig tenknings konstruksjon av motsetningspar, der de to delene gjensidig utelukker hverandre. Motsetningen til ordet barn; voksen, ligger alltid allerede implisitt i teksten, på tross av at artikkeltitlene ikke eksplisitt introduserer ordet voksen (Bustos, 2007).

Slike motsetningspar vil alltid produsere makt (Steinnes, 2004), og gi privilegier til den ene parten på bekostning av den andre, slik at parten med høyest status kan dominere og kontrollere den andre. I dette tilfelle er den dominerende parten de voksne, og oppslaget i Utdanning viser til fulle hvordan en slik makt kan håndteres; til å plassere barna i en marginal posisjon; som ´mystiske´ og ´gåtefulle´. Et snedig grep. Gjennom slike konstruksjoner overdriver vi forskjellene og underkommuniserer likhetene mellom de yngste barna og resten av befolkningen. Noe som priviligerer voksne; som underforstått ikke er mystiske og uforståelige, men rasjonelle og logiske; egenskaper vi og voksensamfunnet vet å verdsette. De yngste barna marginaliseres i forhold til voksne.

Liknende marginaliserende konstruksjoner av de yngste er å finne både i Lov om barnehager og i Rammeplanen. Det finnes reservasjoner i begge dokumentene i forhold til de yngste barnas rett til medvirkning for eksempel (Sandvik, 2007). Gitt at vi bruker Baes (2006) forståelse av medvirkning: Det handler altså om å gi barn et rom – både i fysisk og psykisk forstand – for å uttrykke seg og virke/handle sammen med andre. (s..8). Det er fristende å foreta et tankesprang; ville det vært politisk mulig å gi begrenset rett til medvirkning for folk i den andre enden av aldersskalaen? Eller for folk i rullestol, for svaksynte eller døve?

Et annet eksempel er rammeplanens fremskriving av de yngste barnas kroppslige kommunikasjon som følelsesmessige uttrykk. Når barna uttrykker noe kroppslig, tas det for gitt at det handler om følelser eller kroppslige behov. Teksten ignorerer dermed de yngste barnas evne til å tenke (Sandvik, 2007).

Det er i parentes grunn til å minne om at tilsvarende språklige konstruksjoner tidligere ble brukt om kvinner; "La donna e mobile", og om folk med annen etnisk bakgrunn enn norsk; "Lille, Svarte Sambo". Postkolonial forskning har arbeidet med å yte motstand mot dette (Said, 1978). Andersen (2002) viser hvordan dette er kan gjøres i barnehageforskning.

Det skal ikke stikkes under en stol at små barn også er forskjellige fra andre deler av befolkningen på flere måter, men de er ikke utelukkende annerledes som gruppe, og de er slett ikke så annerledes at de er mystiske. Barn under tre år er først og fremst mennesker, med ulike og skiftende interesser, intensjoner og viljer, slik vi voksne også har skiftende interesser, intensjoner og viljer. Noe det er fullt mulig å forholde seg seriøst til. Dette betyr ikke at det til en hver tid er lett å forstå hvordan verken barn eller voksne har det, eller hva som kan gjøre hverdagen mer interessant og utfordrende i barnehagen. Skal vi ta filosofen Levinas (1998) på alvor, er det ikke mulig fullt ut å forstå noen andre, uansett alder. Å møte den Andre i Levinas´ forstand krever ydmykhet, interesse og bruk av tid. Å erkjenne slike forskjelligheter mellom en selv og den Andre som står, ligger eller sitter foran en, er ikke det samme som å bruke merkelappene ´mystiske´ og ´gåtefulle´.

Faren ved å karakterisere mennesker i en aldersgruppe som mystiske mørklegger muligheter til å kunne være noe mer. Å redusere mennesket til ensidig mystikk fratar barn og voksne muligheter til å være bevegelige subjektiviteter, som kan tre ut og inn av lysets eller forståelsens fokus. Det ligger også noe klamt og (alt for) forpliktende i å skulle være konstant kalkulerbar. Hvem har ikke ønsker om å la noen sider ved seg selv få operere i en mer personlig sfære, og ikke fremstilles som blottet og gjennomforstått av andre til enhver tid? Vi ønsker å understreke at mennesket på tvers av alder innehar skiftende og blandede opplevelser av å ville tre inn og ut av slike muligheter.

Pedagogisk interesse for barn under tre år innebærer etiske (ut)fordringer i møtet med språklige konstruksjoner som allerede inneholder altfor mye. Teksten i Utdanning om de minste barna viser tydelig at språket ikke på noen måte er en uskyldig representasjon av virkeligheten. Språket sier mer enn de aktuelle bokstavene på et papir, derfor er det å pakke opp, ut og frem de tatt-for-gitt-forestillinger som ligger innbakt i våre språklige konstruksjoner en etisk fordring som kan være smertefull, men nødvendig. Gjennom slike postmoderne og kritiske lesninger, med tilhørende utpakninger kan vi gi oss selv muligheten til å innse at bakgrunnen for de yngste barnas manglende status både i og utenfor pedagogikkfeltet slett ikke er de eventuelle mystiske og gåtefulle sidene ved barna, men mange voksnes historisk manglende vilje til å interessere seg seriøst i barnas liv. Ansvaret for å gjøre noe med dette ligger utelukkende på de voksne. Slik vi ser det er mange barnehager, førskolelærerutdanninger og forskere i gang med viktige prosjekter som kan få de yngste barna ut av "skyggenes dal".

Referanser

Bae, B. (2006) Perspektiver på barns medvirkning i barnehagen. I Temahefte om medvirkning (s. 7-28). Kunnskapsdepartementet, Oslo

Bustos, M.M.F. (2007) Virkeligheten VirkelighetEr: Heteronormalisering som kritisk tema i barnehagefaglige teorier og praksiser. HiO-masteroppgave, nr. 13. Høgskolen i Oslo, Oslo

Derrida, J. (2006 (1967)) Bokens slutt og skriftens begynnelse [innlednignskapitlet i De la grammatologie] (K. Gundersen, oversetter). I Dekonstruksjon. Klassiske tekster i utvalg (s. 49-90). Spartacus, Oslo

Lenz Taguchi, H. (2004) In på bara benet: en introduktion till feministisk poststrukturalism. HLS Förlag, Stockholm

Levinas, Emmanuel i norsk formidling ved Asbjørn Aarnes (1998): Underveis mot den annen. Erasmus. Vidarforlagets kulturbibliotek

Sandvik, N, Kolle, T., Larsen, A.S., Ulla, B, (2008) Konfrontasjon om profesjon. I Første Steg, nr. 1. S.24-28

Sandvik, N. (2007) Små barns medvirkning i barnehagen. I Barn. (s. 27-45) Norsk senter for barneforskning, Trondheim

Steinnes, J. (2004) Jaques Derrida: Er det mulig å være pedagog? I K. Steinsholt& L. Løvlie (red.) Pedagogikkens mange ansikter. Pedagogisk idéhistorie fra antikken til det postmoderne (s. 670-683). Universitetsforlaget, Oslo