Kommentar til kvalitetsundersøkelsen

I flere av spørsmålene eller påstandene skal pedagogene krysse av på hva ”elevene” på skolen mener, tenker eller føler om forskjellige forhold rundt undervisningen eller opplæringen. Det er denne gangen ikke anledning til å svare ”vet ikke” – og dette skal være en forbedring etter at Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS) har vært inne og kvalitetssjekket og endret tidligere undersøkelser etter ekstern kritikk. Men det eneste korrekte svaret på slike påstander eller spørsmål må nødvendigvis være svaralternativet som nå er fjernet. Det er to forhold som tilsier dette:

Dersom alle elevene på en skole til enhver tid mente det samme, ville vi ha tilstander som lignet kommunistiske partikongresser der alle klappet for alt uansett hva som ble sagt fra talerstolen. Norske skoleelever er heldigvis fortsatt ennå ingen konform masse, men svært forskjellige individer med sprikende oppfatning, meninger, evner og ambisjoner, akkurat som oss voksne (det viser alle seriøs skoleforskning, og spriket i ungdomskullene øker). Det forhindrer likevel ikke at elevene kan gå i flokk (om nødvendig).

Det andre forholdet er det vi kan kalle ”Åsne-Seierstad-syndromet”: I sine dokumentarbøker fra kulturer svært fremmede vår egen, sitter Åsne inni hodene til folk hun ofte ikke engang kjenner språket til, og skildrer side opp og side ned hva de mener, føler og tenker. Det er bare skjønnlitterære forfattere av oppdiktede historier som har dette privilegium. I tillegg til Åsne selv da – og nå også norske skolelærere (i et skoleverk på full fart nedover de fleste internasjonale skoleundersøkelser).

Vi som lærere kan rett og slett ikke vite hva ”elevene” i skolene tenker. Vi kan til nød uttale oss om hva et utvalg av elever i våre klasser sier at de mener når vi spør dem (og det er da også viktig at vi gjengir dem så korrekt som mulig). Som lærer med mange år i klasserommene, har jeg også erfart at ikke alle elever snakker sant, at de ikke alltid sier det de egentlig mener eller at de ikke gidder å fronte standpunkter de står for. Grunnene kan være mange, blant annet at det er karaktersetteren som stiller spørsmål. Svaret man imidlertid ofte får fra elever når man som lærer (eller forelder) spør dem om skolen og skolehverdagen, er: ”Greit nok.”

Dette burde kanskje vært et svaralternativ i kommende kvalitetsundersøkelser i de norske skolene? Svaret er verken fugl eller fisk, men gir i hvert fall en indikasjon om at det middelmådige er godt nok – eller får holde her hjemme på bjerget. Nærmere sannheten kan en kvalitetsundersøkelse av norske skoler antakelig ikke komme. Om kvalitetssikrerne av de norske skolene selv må kvalitetssikres en gang – av for eksempel dem som av profesjon må svare på slike ”kvalitetsundersøkelser”, kan mot formodning kanskje skape noen mentale lyspunkter ute i skolene i en ellers traurig tid.