Kjønn og utvikling: Om hvordan gutter lærer å tape

Inge Jørgensen er spesialrådgiver i pedagogisk-psykologisk tjeneste 

Han viste en plansje hvor det framkom at guttene ligger etter jentene i utvikling i «Språklige ferdigheter», «Sosiale ferdigheter», «Utagerende atferd», men ikke i «Sosial isolasjon». Jentene grupperer seg, mener Nordahl, gjerne rundt en «dronning», mens guttene sosialiserer seg i hierarkier og må dermed gjennom en kiving for å finne sin plass i hierarkiet.

Herfra fikk jeg noen tanker om hvordan guttene sosialiseres til tapere i utdanningssamfunnet. Den nevnte kivingen, som er nødvendig for at guttene skal finne sin plass, griper kvinnene inn i. De forstår ikke dette, verdsetter det ikke, korrigerer og oppfordrer til og belønner helt andre aktiviteter.

Nå går mer enn 90 prosent av barna i barnehage, hvor mer enn 90 prosent av de ansatte er kvinner. Min erfaring er fra pedagogisk-psykologisk tjeneste, og så vidt jeg kan vurdere, forstår ikke disse kvinnene guttene.

Nordahl hadde et eksempel på hvordan aktivitetene i barnehagen favoriserer jentene. Historien er slik: Barna er på tur i skogen hvor de oppfordres til å se seg rundt og lære nytt om skogens flora og fauna. En av guttene går med øynene lukket, snubler av gårde og strever med framdriften. Han ble spurt hvorfor han går med øynene igjen og svaret var: «Da slipper jeg å tegne det jeg ser».

På tur i skogen ville det vært naturlig for guttene å løpe rundt, klatre i trærne, spikke med kniv og leke indianer og hvit. Å gå og se og siden tegne, er en feminin syssel som et fåtall gutter vet å sette pris på. Kvinnene i barnehagen melder opp inntil 12 prosent av barna til vurdering i pedagogisk-psykologisk tjeneste, 70 prosent gutter. Og hvorfor? Jo, fordi de ikke henger med språklig og sosialt. Men hvilket språk og hvilke sosiale ferdigheter er det de skal lære?

Jeg var tilkalt til en barnehage oppunder jul et år hvor en gutt manglet språk, eller i alle fall var det mangelfullt, mente de i barnehagen. Mitt oppdrag var å finne ut om han kanskje lå tilbake også på andre områder. Jeg tok med meg en ikke-språklig evnetest, en Leiter-R, og fikk gutten på plass ved et lite bord, mens hans far satt litt tilbaketrukket og så på. Gutten var flink, han, litt forsiktig kanskje, men svarte godt med handlinger slik testen krevde og viste at han mestret.

Da vi var ferdige og jeg skrøt og sa han kunne gå, gikk han raskt til døra, åpnet den med et rykk og sprang ut i gangen mens han ropte med høy, klokkeklar og vakker Grenlands-dialekt: «Guttær, julenissen er her». Med det resultat at guttene kom springende i stor fart med høye rop og mye støy. Jentene trakk seg tilbake til dukkekrokene, og de voksne kvinnene hysjet på guttene. «Gå pent og bruk innestemme!» var deres korrigerende oppfordring. Hvordan i all verden kan en tenke seg at det er bra for guttene å gå rolig og bruke innestemme når de har mulighet til å oppleve det største som kan oppleves på denne tiden av året? Det kan da ikke være bra for guttene å få korreksjon når de viser slikt engasjement, slik glede og iver?

Kvinnene i barnehagen er godt hjulpet i sin forståelse av hva som er godt for gutter av psykologer og pedagoger som legger all vekt på de kvinnelige språklige og sosiale ferdigheter som en kompetanse som må til for å forebygge konflikter og vold. Forskerne Mari Pettersvold og Solveig Østrem stiller seg imidlertid skeptiske til hvordan Kunnskapsdepartementet fremmer en forståelse av toåringers atferd som «antisosial» og «aggressiv» (http://morgenbladet.no/ideer/2012/konstruerer_adferdsproblemer).

I og med at 70 prosent av de som meldes til pedagogisk-psykologisk tjeneste er gutter, må det være guttenes atferd som bekymrer og jentene som viser seg kompetente. Selv om mange gir uttrykk for at det er bra å ha menn i barnehagen, og at guttene kan trenge mannlige rollemodeller, er det ingen som, så langt jeg har kunnet bringe i erfaring, har tatt for seg at det finnes genetiske forskjeller, ei heller hvordan evolusjonen har frambrakt en mannlig atferd, både språklig og sosialt, som noe vesensforskjellig fra kvinners.

At det er slik, bør ikke forundre, men fokus er sjelden her, snarere på den såkalte «likestillingen mellom kjønnene». Slik også da Turistforeningens tidsskrift «Fjell og Vidde» i august 2013 skrev om gutteturer og jenteturer. Guttene drar på lange dagsmarsjer i røft terreng og velger ubetjente hytter. I sekken har de multiverktøy, ølboks, lommelerke og fiskestang. Jentene velger turer i mindre utfordrende terreng, betjente hytter med treretters middag. og i sekken har de maskara, intimservietter, balsam og fuktighetskrem, og en liten knert. Debatten blir om framstillingen er diskriminerende, der den kunne handlet om hvorfor slike forskjeller finnes.

Det iverksettes en rekke programmer, som «Du og jeg og vi to» og «Danseskjema», for at barna skal få gode ferdigheter i språklige og sosiale ferdigheter. To søk på nettet ga ingen indikasjoner på at disse to hadde noen oppmerksomhet rettet mot kjønnsforskjeller.

Hos Folkehelseinstituttet kan vi imidlertid lese at språkvansker nok har en arvelig dimensjon og at de forekommer mest hos gutter, men heller ikke her finner vi noe fokus på genetikk og evolusjon ([LENKE]). Langt mer alvorlig er det at intet søkelys rettes mot hvordan en kan legge til rette for at guttene fortsatt kan være gutter, gjøre gutteting og samtidig lære språklige og sosiale ferdigheter.

Jeg forstår det slik at både forskere, rådgivere og pedagogene i barnehagen helt har unnlatt å ta hensyn til at «Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus» (bok av John Gray, red.anm.), altså forskjellige, og at det dermed er behov for ulik pedagogikk. Menn lærer å tape og blir tapere. Ser vi på fangebefolkningen, må vi erkjenne at menn er taperne. De er sosialisert til å tro at deres språk og deres handlinger er ubrukelige, så de finner på noe annet. De mer vellykkede mennene finnes, men de framstår ikke som spesielt verbale, og kanskje har de heller ikke de beste sosiale ferdighetene. Fiskeren fra Møre og nykyprioten fra Norge ytrer seg kort og konsist, med få, men viktige ord, gjør gode gjerninger, men med et tilsnitt av moralisering. De framstår mer som handlekraftige enn omgjengelige. Jeg antar at dersom de var blitt veiet og målt i barnehagen, ville de blitt henvist til pedagogisk-psykologisk tjeneste.

Lise Myhres «Nemi» er en tegneserie med status som seriøs. I en stripe sitter et par ved et bord med hvert sitt glass alkohol – kvinnen vin, mannen øl, og ser på hverandre. Fra kvinnens hode stiger en tankeboble med følgende innhold: «Han er belest. Det liker jeg. Og høflig. Det er viktig. Men er han oppmerksom? Han avbrøt meg to ganger … Ikke bra tegn. Vil han kunne være romantisk selv etter mange år? Vil han bli en god far? Vil han passe på meg hvis jeg blir syk? Kan jeg stole på ham? Er han trofast? Er han god i senga? Har han humor? Er han noe å satse på?» Fra mannens hode stiger en tankeboble med dette innholdet: «Grei foran. Grei bak. Greit for meg.» Stripa viser med all ønskelig tydelighet at det er forskjeller på kvinner og menns språk.

Et annet eksempel, hentet fra Zits, en amerikansk tegneserie av Jerry Scott og Jim Borgman: 
Stripen består av to identiske tegninger av en gutt og en jente vendt mot hverandre. Over gutten står det: Hva gutter sier. I snakkeboblen hans står det: «Den var fin». Over jenta står det: Hva jenter sier. I snakkeboblen hennes står det: «Takk!».

I neste (identiske) bilde står det over gutten: Hva gutter mener. I snakkeboblen: «Du er fin». Over jenta står det: Hva jenter mener. I snakkeboblen hennes: «Synes du det? For jeg var litt usikker på om fargen passer til øynene mine eller om den kanskje ikke er moderne nok, og derfor ville jeg kanskje heller» (teksten slutter brått).

Alt dette vet vi uten at vi tar hensyn til det. Det er min erfaring. Det er her jeg fortviles. Guttene utsettes i barnehagen, og seinere i skolen, for en systematisk påvirkning i form av korreksjoner. Kan en kalle det mobbing? De korrigeres systematisk for sine guttegreier og møter ingen forståelse, ingen veiledning, ingen anerkjennelse som kan hjelpe dem å finne fram på sin måte. De må lære jentenes måter for å få bekreftelse og oppnå anerkjennelse.

Hans-Erik Kjeldsen, nå pensjonert rektor, gikk i musikkbarnehagen da han av sin mor fikk vite at han ikke kunne synge guttesanger der. Musikklæreren, en ellers herlig kvinne, hadde gitt beskjed. Sangen ble derimot godt mottatt på farens arbeidsplass en stund seinere. Den går sånn: «Høyt oppe på bjerget satt Johan og dreit. Han hadd’ikke pappir, så det va’kke så greit. Og fluene surra og myggen den beit, men like forbanna satt Johan og dreit.» Kjeldsen hadde lært av de litt større guttene i gata, som naturlig var den gangen.
I dag er det ingen som kan lære guttene dette, og om noen forsøkte, ville førskolelæreren korrigert dem.

Hele skolen er bygget på samme forståelse. Elevene skal sitte rolig, arbeide ved pulten, finne sin plass i samfunnet ved samtale og stille lek. Guttene fortsetter derfor å være overrepresentert i pedagogisk-psykologisk tjeneste gjennom hele grunnskolen. Det er først i videregående at jentene kommer etter i godt monn, men da helst med psykiske plager etter et langt liv rundt «dronningen», eller helst i utkanten av det gode selskap.

Forskere og metodeutviklere utfordres hermed til å ta grep om kjønnsforståelsen, sette søkelyset på kjønnsforskjeller og sørge for at også guttene blir møtt på sine premisser, med forståelse for deres vei til en plass i fellesskapet, med anerkjennelse for å finne løsninger ad ulike veier, veier som vi må utforske, forske på, for å få øye på. Hva gjør de vellykkede guttene, de som oppfører seg som gutter og likevel lærer seg både å tale og oppføre seg? Det er vel spennende?