Kjære barn: la meg se deg, og dernest dytte deg litt

• Lene Ferstad-Løland er utdannet historiker og lektor ved UiB.
  Hun jobber nå som lærer ved Tranevågen ungdomsskule i Fjell kommune utenfor Bergen.

Hva betyr det å kartlegge et lite barns utvikling? Og hva skal man underveis, og i ettertid lese ut av å kartlegge hvor barnet befinner seg? Det som blir lest ut av kartleggingen vil påvirkes av både faglig kunnskap, trender i tiden og holdninger.

Til sammen skal disse komponentene komme fram til noe som fortelle hva som er innenfor eller utenfor normalen. Tanken bak dette innspillet er å sette spørsmålstegn med hensikten bak en del av kartleggingen vi finner i norsk barnehage og skole, uten å gå til angrep på noen konkrete kartleggingsverktøy eller pedagogiske retninger.

Det handler om å få lov til å løfte blikket, ta et dypt pust og tørre å si noe om at barn har ulik utvikling og at man kanskje bør vegre seg for å lete etter problemer. For problemer, eller mer korrekt formulert; utfordringer finnes. I bunn og grunn er dette mer et filosofisk hjertesukk enn det å ikke skulle hjelpe et barn som trenger noe ekstra.

Vi er heldige som har mange dyktige fagpersoner rundt barna våre, mange av dem de besitter en kompetanse som kan være avgjørende for at et barn utvikler seg på den positiv måte. Det kommer ingen men etter denne setningen.

Å se barnet; på kartet, og i terrenget

Hvor hensiktsmessig er det egentlig å plukke fra hverandre et barns adferdsmønster, på jakt etter potensielle avvik? Det finnes et hav av gode argumenter som bunner i et sterkt ønske om å hjelpe barnet i riktig retning. Det er ofte snakk om å se barnet, for så å kunne gå inn i en aktiv prosess for å "dytte" barnet i en retning som vil komme barnet til gode.

Det er vanskelig å hevde at det er noe feil med dette. Som sagt; intensjonene er nok overordnet gode. Det burde likevel være legitimt å spørre om ikke en "normal" utvikling kan være tilstrekkelig, uten at man da ikke ser barnet eller ønsker å dytte det i retning "innenfor normal utvikling".

Er det mulig å miste barns ulike personligheter og ulike styrker og svakheter av syne, dersom man fokuserer for mye på hvor barnet ligger i forhold til utviklingen på spesielle felt i forhold til alder? Det er vanskelig å spørre dette spørsmålet uten at det høres ut som om at man "bare ønsker at ting skal bare skure å gå".

Hvem kartla barna for noen generasjoner siden? I tiden før barnehagene ble normalen var de fleste barn hjemme fram til skolealder, og det er fristende å ty til en gammel slager på uttrykksfronten; "det ble folk av dem også". Igjen er det vanskelig å komme trekkende med denne typen innvendinger uten at det kan mistolkes som en generell motstand og skepsis mot kartlegging og pedagogiske strømninger og teorier. 

Det er heller ikke hensikten med å ta opp disse spørsmålene. Hensikten er å skru fokus over hva et barns utvikling egentlig er, og i hvilken grad denne utviklingen bør styres av voksne utstyrt med ulike skjema og rammer, som de små skal passe inn i.

Er det slik at vi ønsker at alle barn skal ha en identisk utvikling? Er det i det hele tatt mulig? Er vi blitt så redde for avvik at vi leter etter problemer? Det er lett å vegre seg for å stille denne typen spørsmål i frykt fremstå som en som ikke tar barnets utvikling på alvor. Små barns utvikling skal tas på alvor, og bør på ingen måte være overlatt til tilfeldighetene.

Det er likevel viktig at det naturlige samværet med barnet ikke lider under et overdrevet fokus på hva som er riktig og viktig for at barnet skal utvikle seg i en bestemt retning, og ikke minst i et bestemt tempo.

Hjelpende dytt

Barnehagen er på sitt beste et utelukkende gode. Det er utelukkende positivt at barnehagepersonale ser barnet ditt, og følger opp der man får øye på noe som oppleves som annerledes; på en slik måte at det på sikt kan bli vanskelig for barnet. Her er det viktig å få foreldrene tidlig på banen slik at det etableres et godt samarbeid med et felles mål for øye; nemlig barnets beste.

At barnet ditt blir sett er og blir et gode. Ikke alle samfunn har denne kvaliteten på offentlig "barneomsorg", men kan det likevel hende at hjelpen "rammer" skjevt og ulikt? Det finnes både foreldre som opplever, og som ikke opplever å få den riktige hjelpen og viktige støtten til å "dytte" barnet sitt i riktig retningen.

Målet bør være å sette inn støtet der det virkelig finnes behov, og ikke la eksperter som utvikler ulike kartleggingsverktøy få for stor påvirkningskraft i dette viktige, og følsomme arbeidet. For hvem eller hva avgjør hva som er riktig retning, og på hvilket tidspunkt. Og her er en viktig nerve; barn er ulike, og det er ikke feil. De utvikler seg i grove trekk likt i forhold til alder, men innenfor den ytre rammen finnes svært mye som er innenfor "normalen".

Det er i forhold til dette det gjerne blir snakket om å "dytte" som en form for hjelpende hånd, og det er her det begynner å bli vanskelig å vite hva som er riktig og galt. Bare ved å lufte tematikken risikerer man å bli misforstått. 

Hvordan sikrer man så at alle barn i tilstrekkelig grad blir sett, slik at slike riktige dytt i retning barnets beste blir iverksatt? Og hva er tilstrekkelig grad? Jeg er stor tilhenger av bruk av skjønn når det trengs. Men å vise til bruk av skjønn er åpenbart problematisk.

Dessverre har man ingen garantier for at det beste skjønn blir utvist, og derfor skal man være forsiktig med begrepsbruken her. I virkeligheten er det derimot vanskelig å komme utenom skjønn. Heldigvis. Dyktige fagpersoner er heldigvis ofte utstyrt med både en solid faglig tyngde, erfaring og den uvurderlige egenskapen som skjønn er.

Hva skjer dersom fagpersoner blir pålagt å følge bestemte retningslinjer uten et handlingsrom til å tenke selvstendig? Kan det tenkes at det noen ganger vil gå på bekostning av deres yrkesstolthet, og kan det få uheldige følger? Et annet scenario er at tidsklemmen rammer dem i forhold til økte dokumentasjonskrav. Et annet, og mer alvorlig er at de opplever at tilliten til dem som fagpersoner er svekket.

Omsorgens følsomme vesen

Å ha omsorg for barn er en alvorlig og viktig oppgave. Det er en skjør gave som ikke har plass til særlig med slinger i valsen. Et spørsmål av det hjertenære typen er hvordan man balanserer omsorgen for et barn; på en linje bestående av det som kommer naturlig, og det man opparbeider seg av kunnskap om gjennom ulike sosiale og faglige kontekster. Det er viktig å ikke glemme barnets egenverdi.

Barnet har sin egen unike personlighet, akkurat som alle de voksne barnet møter i hverdagen. Og dette med personligheter er vesentlig. En voksen må både tørre å være seg selv i samvær med barnet, samtidig som det ikke er likegyldig til sin egen adferd i samspill med barnet. Begge deler er viktig, og det er nettopp derfor det åpner seg viss fallgruver.

Et overivrig fokus på å gjøre alt riktig kan i verste fall forstyrre det naturlige og spontane samspillet med barnet. Dette må likevel ikke innebære å miste fokus for barnets utvikling, ei heller svekke evnen eller viljen til å anerkjenne når noe kanskje er annerledes på en slik måte at det krever spesielle tiltak eller handlingsmønstre.