Karakterer i skolen

I innleggene er han klar på at han oppfatter førstnevnte som særlig problematisk. Selv om Wasa bedyrer, senest i innlegget  Misforstår Dørum? at han ”ikke snakker om politikk, men om pedagogikk” i sitt angrep på vurdering med karakterer, mener jeg at han underslår at nettopp dette har vært en av skillelinjene i den skolepolitiske debatten de senere år. Vi skal ikke lenger tilbake enn til valgkampen i 2005, hvor SV holdt fanen høyt i sin motstand mot karakterer i skolen – i motsetning til for eksempel Venstre som har ment og fortsatt mener at vurdering med karakterer er viktig å bruke i skolen.

Det er rett nok lite som tyder på at SV vil stå på barrikadene for å fjerne karakterer i skolen i forkant av valget neste høst, men ovenstående illustrerer i det minste den politiske dimensjonen knyttet til dette spørsmålet. Også pedagogikk kan være politikk, og det tror jeg Wasa kan være enig med meg i. 

Wasas hovedinnvending mot karakterer i skolen er at dette er en form for negativ vurdering som virker demotiverende på faglig svake elever. Det er en påstand jeg ikke er enig i. Jeg tror ikke at vurdering med karakterer så ensidig fører til negative konsekvenser som Wasa hevder. Selvsagt skal vurderingen være individuell, men den må også relateres til noen felles standarder som fagfolk i fellesskap utarbeider. Dette gjelder både faglig svake og faglig sterke elever. De faglig svake elevene krever ekstra oppfølging i skolehverdagen, og det vil Venstre gi dem gjennom dyktige lærere, bedre rådgivning, yrkesfagreform og et forsterket spesialpedagogisk støtteapparat.

Selv om jeg ikke er pedagog av utdannelse har min erfaring fra ulike deler av samfunnslivet gjennom mange år – blant annet gjennom møter med dem som sliter i livet – gitt meg innblikk i problemstillinger knyttet til forhold som krav, motivasjon og mestring. Det er min påstand at det å stille krav til den enkelte er å bry seg og vise omsorg, og at nettopp disse kravene kan virke motiverende og føre til positive opplevelser knyttet til mestring. Den individuelle tilpasningen av undervisningen må også bygge på disse premissene – men det betyr ikke at man skal fjerne felles, omforente standarder.

Å fjerne karakterene for de faglig svake elevene tror jeg er å gjøre elevene en bjørnetjeneste. Hva skal skje videre med disse elevene? Vil de få jobb? Hvordan skal man sile opptak til høyere utdanning? Karakterer uten en felles referanseramme – slik Wasa legger opp til – gir ingen mening i vårt samfunn, og er etter min oppfatning feil fokus i forhold til utfordringene norsk skole står overfor. At det kan være behov for forsterket innsats i forhold til å gjøre lærerne enda dyktigere i å vurdere elevene med karakterer er imidlertid et annet spørsmål, som jeg mer enn gjerne ønsker velkommen i den skolepolitiske debatten.