Ja til nynorsk - nei til dagens sidemålsordning i skolen

• Knut Michelsen er norsklektor i vgs. http://knutmichelsen.blogspot.com

Tilsvar til Olaug Julseth Stokstads ”Hva er galt med nynorsk?” - Utdanning nr. 18, 4. nov. 2011:

I artikkelen ”Dagens sidemål i skolen – et faglig tvilsomt prosjekt med få vinnere og mange tapere” på denne linken ber jeg tilhengere av dagens sidemålsordning i skolen legge fram faglige holdbare argumenter eller forskningsbasert viten som faglig støtter oppunder parallellopplæringa i norskfaget (altså språkopplæring som sådan, ikke det kulturpolitiske aspektet som riktignok også er tvilsomt).

Det er få om noen som føler seg kallet til å svare – og det var heller ikke uventet. Gode argumenter er ikke lett å oppdrive sånn uten videre, for dagens sidemålsordning i skolen er ikke først og fremst faglig forankret. Følelsene veier mer enn fakta, særlig obligatorisk skriftlig nynorsk sidemål med vurdering er innsvøpt i troen, følelsene, håpets og politikkens mer eller mindre tvilsomme klesdrakt.

Og særlig etnisk norske norsklærere er de fremste til å bære vitnesbyrd fram om det lovede land: økt språkfølelse, språklig berikelse og økt kulturell rikdom for det norske og særnorske blant nordmenn og norskinger over det ganske land. Ja noen er så høytidsstemt og oppstemt at de sverger til noe de kaller ”den nynorske veremåten”. Kanskje det er noe genetisk særegent ved nynorskfolk? Ja kanskje det? Og hvor ender vi da?

Åkke som: Nynorsken forsvinner blant dem som har det som førstespråk – sakte, men sikkert, som dugg for sola. Med dagens fart er det over i videregående skole om en generasjon, kanskje før (tallene er usikre). Overløperne går i flokk og følge – vekk fra hjertespråket sitt. Synd. Synd for dem – og synd for alle oss andre som har nynorskdiktere vi gjerne leser om igjen. Vi snakker om nynorskfolk som i årevis er blitt utsatt for det tvilsomme statlige prosjekt ”parallellopplæring i norsk” – med bokmålet som tvungent skriftlig sidemål i skolestua. Og dette skjer mens svorne tilhengere av denne skole- og språkpolitikken henter ut store penger fra statskassa som en slags pådrivere eller aktører i det norske ”språkmarkedet”. Ottar Grepstad, direktør i Nynorsk kultursentrum, er en av dem.

Olaug Julseth Stokstad er også bekymret for de norske dialektene og kobler dem opp mot den obligatoriske skriftlige sidemålsopplæringa i nynorsk i skolen. Men sammenhengen her er ikke opplagt. Et raskt nettsøk gir indikasjon om at norske dialekter blomstrer som aldri før – i hvert fall i eteren. Mens nynorsk skrift sleper seg mot graven. "Tal dialekt, skriv bokmål!" er visst devisen nå. Og flukten fra det nynorske skriftspråket er enda mer påtakelig når man ser det som i det minste kan likne på en økende forståelse og oppslutning om dialektal tale og språklig ”annerledeshet” ikke bare blant journalister, men også i brede lag av befolkningen (selv om en del tv-kjente Oslo-vest-gutter fortsatt lever høyt på dialektal humor av svært variabel kvalitet).

Da er det kanskje grunnlag for å hevde at "den totale språkforståelsen” – hva nå det enn måtte være for en størrelse i det norske språksamfunnet – at den øker også med eller kanskje nettopp på grunn av tvungen skriftlig nynorskopplæring i skolen med påfølgende eksamenskrav for å få studiekompetanse for unge mennesker. Jeg tviler på det.
Og den lille forskningen som er gjort på dette når vi snakker om skriveferdigheter på bokmål, viser snarere det motsatte for elever med middels eller svake norskfaglige forutsetninger. For de skoleflinke er utslagene omtrent hipp som happ (NIFU STEP Rapport 33/2007 – Forsøk med valgfritt sidemål ved ni videregående skoler i Oslo, 2004-2007).

Rapporten viser også en svak positiv effekt på holdningene til nynorsk når elevene slapp å skrive det og bli vurdert - eller som det står i rapportens sammendrag s. 14: "Det kan se ut til at forsøket har lyktes i å gi elevene et mer nyansert syn på hva nynorskopplæringen kan omfatte, og at forståelsen av den nynorske målformens kulturelle verdi er styrket."

Julseth Stokstad synser altså i god norsk pedagogisk tradisjon mens hun anklager andre for å være useriøs i sidemålsdebatten. Og hennes avslutning er jo rørende informativ: Hun har nå en ”følelse av at det norske språket er på vikende front til fordel for engelsk.” Følelser igjen altså. Denne gangen er de heldigvis (mer eller mindre) faktabelagt av de fleste norske språkinstanser som interesserer seg for slikt.