Innsats og vurdering

Debatten om karaktersetting blir ofte diffus fordi debattantene ikke klarlegger hva de legger i begrepene. Ikke minst gjelder dette kjernebegreper som "innsats" og "faglig nivå".

Jeg slutter meg til alle som sier at elevene skal få karakterer på grunnlag av sine kunnskaper og ferdigheter, ikke sin innsats. Men hva betyr det?

"Innsats" kan være en betegnelse på hvor mye en elev strever med et fag. Når ordet brukes slik, er det opplagt at innsatsen i seg selv ikke skal honoreres direkte. Lille Per kan dessverre ikke få en høy mattekarakter bare fordi han energisk, men forgjeves, har strevd med å lære matte. Det er resultatet av innsatsen som skal vurderes, målt mot læreplanmålene.

Men så en presisering: Ingen lærer kan – eller skal – måle elevenes faglige nivå direkte. Vi måtte i så fall ha telepatiske evner. Det vi skal vurdere, er det faglige nivået på elevenes prestasjoner, altså hva de faktisk viser at de kan.

Selv underviser jeg i fag der den faglige samtale er viktig, både som læringsmetode og som grunnlag for vurdering. Ifølge læreplanen for norsk Vg1, for eksempel, skal elevene vurderes i forhold til kompetansemål som "bruke kunnskap om språk og tekst i utforskende og vurderende samtaler". Elever som sitter tause i timer der det legges opp til slike samtaler, eller som aldri rekker opp hånden for å svare på faglige spørsmål, komme med meningsytringer eller spørre om noe, demonstrerer null kompetanse i forhold til slike læreplanmål, og dette kan de ikke fullt ut kompensere for ved å gjøre det godt på varslede prøver – som jo tester ut andre slags læreplanmål.

Jeg gjør selvsagt klassen oppmerksom på at læreplanen legger opp til at den muntlige kompetansen som elevene viser i timen, danner en del av vurderingsgrunnlaget. Slik sett er enhver time der det legges opp til muntlig aktivitet, en vurderingssituasjon.

Hvorfor sitter da likevel en del elever helt passive i klasserommet – eller diller med irrelevante ting som PC-spill? Mange forklaringer kan selvsagt tenkes. Noen sitter på sidelinjen fordi de faktisk ikke har faglig peiling, noe som kan skyldes manglende faglig arbeidsinnsats – det var kanskje noe annet som var viktigere enn å jobbe med norskleksene. Noen er faglig passive fordi de ikke gidder noe annet. Realiteten er svak personlig innsats, men det jeg skal vurdere, er graden av måloppnåelse.

Når jeg så skal begrunne at slike elever får lave karakterer, er jeg selvsagt ikke så dum at jeg henviser til svak innsats. Slikt blir bare misoppfattet i en eventuell klagesak. Jeg viser i stedet til svak måloppnåelse i forhold til læreplanmålene som fordrer muntlig kompetanse. En annen sak er at de elevene som er passive i timene, gjennomgående også gjør det dårlig på prøvene (unntaket her er de som sier lite i timene fordi de er travelt opptatt med å ta faglige notater, samt de som er for sosialt hemmet til å si noe i åpen klasse).

Det har vært klaget over uklare signaler fra Udir i spørsmålet om innsats og vurdering, men så vidt jeg kan se, har Skarheim og Large fra Udir formulert seg slik i Utdanning nr 21 at de bekrefter det jeg her har skrevet. De skiller mellom generell arbeidsinnsats og "innsats der eleven gjennom sin deltakelse viser kompetanse i faget". De bekrefter også at elevenes faglige nivå ikke bare bør måles vha. "formaliserte prøver og tester", men også gjennom "elevenes innsats i timene gjennom ulike aktiviteter".

Men denne avklaringen fra Udir har vi kommet et godt stykke. Nå gjenstår det bare at vi lærere virkelig holder fast på at det er sånn det forholder seg, og ikke minst at vi får aktiv støtte fra våre skoleledere til denne vurderingspraksisen.