Ingen prøver å omgå menneskerettighetsdomstolen

Inge Andersland, doktorgradsstipendiat i religionsdidaktikk ved NLA Høgskolen Bergen

Når et knapt flertall av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) fant å kunne dømme den norske stat for brudd på artikkel 2 av protokoll nr. 1, om foreldreretten, var det på grunnlag av flere elementer som til sammen utgjorde et brudd.

De viktigste av disse var den kristne formålsparagrafen i Opplæringslova, formålet med kristendoms-, religions- og livssynskunnskap (KRL) og den kvantitative overvekten som ble gitt til kristendommen.

De som har fulgt med siden 2007 vet at for dagens skole er to av disse momentene klart endret, nemlig den kristne formålsparagrafen og formuleringene i læreplanens formålsavsnitt. Det som da gjenstår er den kvantitative overvekten av kristendom i faget, men der skriver EMD i pressemeldingen at det alene ikke er nok til å utgjøre et brudd på foreldreretten.

Endringene som det legges opp til i Samarbeidsavtalen mellom Høyre, Frp, KrF og Venstre kan ikke sies igjen å gi «kristendom et fortrinn over andre trosretninger».

I den grad kristendom vil ha et fortrinn i et nytt KRLE-fag (kristendom, religion, livssyn og etikk) vil det kun være presiseringer av den kvantitative forskjellsbehandlingen som også var til stede i religion, livssyn og etikk (RLE), og for noen skolers vedkommende en økning fra at rundt en tredjedel av faget skulle brukes på å nå kompetansemålene for kristendom, til at rundt halvparten av faget skal brukes på dette.

Det er interessant at denne endringen har vekket så mye aggresjon og raljering fra sekulærliberalt hold. I fortsettelsen kunne en ønske at debatten ble ført med mer presise penner.