IKT i skolen – en halsløst eksperiment?

Det er altså stort sett enkeltpersoner på ”gulvet” som driver innovasjonene fremover, til tross for klare krav i føringer og læreplaner ovenifra. Og noen hjelp fra ”oven” kan man antakelig se langt etter, er min erfaring, bortsett fra at det bevilges og brukes mye penger til datautstyr, i hvert fall i videregående skole. Men det finnes lite gjennomtenkte etterutdanningsplaner og relevant kursvirksomhet, og valg av læringsplattformer (LMS) overlates til det enkelte kommune eller fylket, altså ingen koordinering og erfaringsoverføring internt fra det offentlige.

Og utvikling av pedagogisk innhold på plattformene er først nå kommet i gang fra de private forlagene, et par måneder før gjennomføringen av R2006, der ”alle fag og alle mål” skal digitaliseres. Men forlagene legger dette ut på egne plattformer som Lokus osv., altså ingen samkjøring eller integrering med skoleeiernes plattform som f.eks. Its Learning/SkoleArena. Lite gjennomtenkt, mildt sagt. Har ingen i det norske skoleverket ansvaret for denne manglende koordineringen og ressurssløsingen?

Det alvorligste er imidlertid de ultimative krav til digitaliseringen av undervisningen uten at en klar pc-pedagogikk ligger i bunn, eller en gjennomtenkt utforming av datarommet eller krav som skal settes til læreren som skal undervise. Vi opplever nå alt fra store datahaller til tradisjonelle klasserom med 5-6 pc-er på skolene, og datasystemer som går på skinner til skole-pc-er som det nesten ikke går an å jobbe på.

Og er det noe klare krav om at den enkelte faglærer skal være like god eller bedre pc-bruker enn elevene? Hvis ikke, hvordan vil klasseledelse være mulig lenger? Hvordan garderer en seg mot at alt annet en skole og fag blir det sentrale fokus for en 16-17-åring i det norske skoledatarommet med tilgang til Internett?

Det verste eksempel på manglende koordinering og gjennomtenkt IKT-satsing i skolen er imidlertid flere skoleeieres krav til bruken av gratisprogrammer i undervisningen, altså Open Office-programmene. Etter å ha jobbet med dem i tre år på en læringsplattform med opp- og nedlasting av elevarbeider, med korrigeringer og omskrivinger, og til bruk i skriveopplæringen med stave- og rettefunksjon, genererte innholdsfortegnelser, sidenummer og henvisninger osv., er min dom klar:

Programmene er rett og slett ikke gode nok til skolebruk, ikke den siste versjonen heller. I tillegg kommer et hav av tekniske småfeil, irritasjoner, konflikter med elever og filformateringsproblemer som igjen fører til en langt dårlige undervisning enn det man tidligere kunne ha med MS Office-pakken.

Virkeligheten er jo den at de aller fleste lærere og elever bruker MS-produkter i hjemmearbeidet sitt, altså det beste på markedet fordi vi rett og slett har råd eller låner software av andre. Og MS og OO er bare kompatibelt den ene veien, og knapt nok det hvis tekstformateringen er kompleks.

Den politiske kampen for global ”Open source” mot Microsoft skal tydeligvis føres i de offentlige norske skolene med lærere og elever som gratis tilbakemeldere og problemløsere (hvilken kamp!). Å yrkesrette dataundervisningen med standard programvare og mot digitale løsninger som brukes over hele verden, er ikke noe mål i den norske skolen.

Slik jeg opplever det, er det heller ingen krav i skolen om at ”ting skal fungere”, slik det må være i en privat bedrift som skal betjene kunder – ideologi og politikk overstyrer det meste i det offentlige norske skoleverket. Her ligger kanskje noe av hunden begravet når vi skal forsøke å forklare den dramatiske nivåsenkningen i norske skoler – en halsløs statlig IKT-satsing, uten mål og mening, der det bare er de pedagogiske festtalene som holder topp kvalitet.