Hvis hjelpen tar overhånd

Jeg tenker ikke på at allmennfagselevene fikk utlevert forberedelsesarket med beskjed om tema fredag morgen, og dermed hadde tre hele dager til å sette seg inn i stoffet. Ei heller at temautvelgelsen fra Utdanningsdirektoratet er så vidt gjennomsiktig at vi har kunnet tippe rett tema to år på rad nå, med utgangspunkt i de tidligere gitte oppgavene. Nei. 

Herværende hjertesukk dreier seg om forholdet mellom «Førebuings/forberedelsesarket» og selve eksamensoppgaven. Elevene, som naturligvis har gjennomgått temaet funksjonshemming ganske så grundig i undervisningen tidligere, får beskjed om at de liksom skal delta på et seminar som Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon arrangerer. Med utgangspunkt i tre gitte definisjoner av funksjonshemming skal de «finne fram til hva som kan hindre ulike grupper av funksjonshemmede i å delta på en fullverdig måte i utdanning, arbeidsliv og nærmiljø.» 

Så langt vel og bra. Elevene går hjem og konsulterer sine kvalifiserte omgivelser – hvis de er så heldige å ha slike. De finleser det oversiktlige kapitlet i læreboka, sjekker notatene sine osv. osv. 

Deretter setter de seg, om de har tiltak nok, til å disponere et par, tre besvarelser, for flere slags oppgaver er det vanskelig å tyne ut av temaarket. Og med liten skrift er det utrolig mye man kan presse inn på de to A4-sidene man har lov å bringe med seg inn i eksamenslokalet.

Der venter eksamensoppgaven; ingen sjokkartet opplevelse for kandidatene. Først skal de redegjøre for hva som menes med integrering av funksjonshemmede. Deretter skal de på maksimum åtte sider drøfte – det visste de på forhånd at de blir bedt om, og at det er viktigst, drøfte hva den enkelte, organisasjoner og det offentlige kan gjøre for å lette integreringen av psykisk funksjonshemmede i – nettopp – utdanning, arbeidsliv og nærmiljø.

Eksamensmakeren lager altså en vri i forhold til forberedelsesarket som går på at kandidaten skal tenke positivt istedenfor negativt om integrering (hva som kan lette istedenfor å hindre), og at hun/han skal konsentrere seg om bare en av de to-tre hovedgruppene av funksjonshemmede. Ikke store vridningen, som vi forstår.

I informasjonen på forberedelsesarket leser vi at kandidatene har «en hel dag til å arbeide med oppgitt tema» (det ble altså tre med den velplasserte helgen), og de blir fornuftig nok oppfordret til å diskutere i grupper. «La ideene myldre!», som det står. De blir fortalt at «Eksamensoppgaven er ikke den samme som oppgaven i forberedelsesdelen, men resultatene dere kommer fram til i forberedelsesdelen, vil være til god hjelp når dere skal løse selve eksamensoppgaven.»

Hensikten med herværende innlegg er å vise at «den gode hjelpen» er – eller i det minste kan være – så god at eksamen etter et femtimers 3.-klassefag får et noe latterlig skjær over seg. Meg bekjent er det bare 3 SKa (statsvitenskap) som har et tilsvarende forberedelsesopplegg, og min mening er at denne eksamensformen reduserer status til og forenkler et ellers både nyttig og velfungerende fag.

Det skulle være interessant å lese et svar fra Utdanningsdirektoratet som utdyper tankene bak eksamen i 3 SKb.