Hva vet regjeringen om lærerutdanning i Norge?

• Dag Sørmo er høyskolelektor og fylkesstyremedlem i Utdanningsforbundet Østfold

Regjeringens reformiver for å gjøre lærerne enda mer kompetente krever at en tanke tenkes helt ut. Slik er vi nødt til å tenke i alle andre sammenhenger. Ønsker jeg å endre noe i eget liv, som f.eks. bygge nytt hus, må jeg undersøke om det finnes noen som vet noe om å bygge hus og hva dette vil koste. Det er ikke nok å finne fram penger og ønske seg at huset plutselig står der akkurat slik jeg hadde tenkt det. Et slik bilde kan vi også bruke i forhold til utdanningen av lærere, både den ordinære utdanningen av barnehage- og grunnskolelærere og etter- og videreutdanningen. Vi kan gjerne begynne med hva vil ønsker den skal inneholde, men det er ikke nok å ha all verdens penger og drømmer dersom det ikke finnes noe mer enn drømmer.

Skaper dette utvikling av skolen?

Reformiveren preges av å tilby mer utdanning. Samtidig skal opptaket gjøres mer krevende. I utgangspunktet har kunnskapsministeren og hans folk allerede har bestemt seg for hva som må til, men tydeligvis uten å søke råd hos forskerne. Allerede er det bevilget mange kroner til gammeldags etter- og videreutdanning som sender lærere på kurs. Dette skal høyne lærernes egen kompetanse mens forskere sier at dette neppe bidrar til å utvikle skolen som organisasjon. Kronene skal dekke vikar for læreren og koste utdanningen på høgskolen. Forskere som har stor kompetanse på organisasjonsutvikling har advart mot denne måten å videreutdanne på. De viser til at slik utdanning har liten effekt for å endre skolen. Skoler som skal være opptatt av endring og bli bedre på noe, må satse stort med hele personalet over lang tid, sier forskerne.

Mer utdanning mens vikarene overtar

Lærere som er på kurs, må ha vikar, altså en annen lærer. For at elevene ikke skal bli skadelidende bør denne læreren også være profesjonell og kompetent. Når vi vet at det er stor lærermangel allerede kan det være grunn til uro over at regjeringen tror at kompetente lærere står i kø for å være vikarer. Slik ser ikke virkeligheten ut. Lærermangelen er allerede stor, og det ventes at den skal bli større. Prognosene snakker om titusener om kort tid. Dessuten kan det være lang vei til utdanningsstedene og mye av pengene kan gå til reise og opphold, altså begrenses antallet som kan få tilbudet, særlig der det er lang vei til institusjonene.

Fremtidens lærere

Det er et høyt ønske om at endringer skal skje raskt. Den andre veien å gå er å bruke mer tid på utdanningen. Masterutdanningen krever minst fem år og gir kompetanser til å starte forskning. Mange lærere i norsk skole har fem år og lengre utdanning i eget fag, uten å ha master. Er disse mindre kompetente enn masterlærerne? Det er mulig, de er i hvert fall billigere og har mer faglig kompetanse uten forskerkompetanse. Hva trenger skolene? Høgskolene er i full gang med å legge til rette for masterutdanning. Det vil de sikkert klare. Regjeringens bidrag er å heve inntakspoengene til lærerutdanningene fra videregående skole og kreve utdanningstilbud på masternivå. Hvor mye vet vi om gjennomføringsgraden for dem som velger masterstudier? Bidrar dette til å utdanne flere lærere? Her kunne det også være på sin plass å undersøke om det er sammenheng mellom det skolene trenger for å bli bedre, og det som egentlig må til for at den skal oppfylle sitt samfunnsmandat om gagns menneske.

Hvem skal utdanne lærerne?

De store forventninger skal selvsagt innfris av lærerutdannerne. Det kan det være all grunn til. Gode lærerutdannere er en del av fundamentet for en god skole med et stort kompetansehevingsbehov. Lærerutdannere som har god kjennskap til eget fagområde og hverdagen i skolen vil være viktige brikker i et slikt lærerløft, enten studentene skal ha masterutdanning eller bli bedre i grunnleggende ferdigheter. Derfor burde det være en naturlig del av en lærerkarrière å bli lærerutdanner. Den som er spesielt interessert i å være lærer, har hentet mye erfaring og samtidig er oppdatert på forskning innenfor eget fag, bør bidra til å utdanne lærere. Men er det slik? Karrière oppfattes som større faglig utfordring, mer ansvar og selvsagt bedre lønn. Det forventes jo at kompetanse skal lønne seg. Det gjør det ellers i offentlig sektor. Men er det slik for lærerutdannerne? Kjenner den reformfokuserte regjeringen til hverdagen her? Lite tyder på dette. De som underviser på universiteter og høgskoler har en betydelig lavere inntekt enn om de hadde fortsatt i skoleverket. Det er en stor utfordring å hente lærere som har undervisningskompetanse fra skoleverket inn til å bli lærerutdannere når lønnsnivået ligger 25–30 % under skoleverket. Dersom dette er en karrièrevei burde det kanskje logisk sett være omvendt?

Det kan virke som at regjeringen og kunnskapsministeren har lite oppdatert kunnskap her også. Det blir fagre ord om drømmelæreren igjen. Vi har hørt det før. Nå brukes masse penger på forhold i skolen som fagfolk og forskere mener har liten effekt, men selvsagt stor politisk tyngde. Lojale lærere har begynt å kjenne det på sin hverdag. Lærerutdanningen fortjener forståelse for rekrutteringsproblematikken og bli konkurransedyktige. Det kan tenkes at det største kompetanseløftet bør omfatte politikerne våre. Foreløpig uteblir det og de lar seg lokke inn i debatter og samtaler om faglige problemer som de kunne overlatt til de som kan dette. Selv burde de heller konsentrere seg om å sørge for ro i skolen og gi gode arbeidsforhold for de ansatte på alle nivåer. En god idé er å begynne med rekrutteringen av lærerutdannere slik at skolefolk fristes til å delta i å utvikle Ernas drømmelærer. Deretter kan de starte det tøffe arbeidet med å skape tillit. Men så tøffe er de vel ikke?