Hva skjer med lærerens verdighet?

• Magnus E. Marsdal er styreleder i Manifest Analyse og forfatter av boka Kunnskapsbløffen.

Skal barna våre få god opplæring i en god skole, må de pedagogiske fagfolkene der være trygge og entusiastiske.

I dag trues lærernes trygghet og entusiasme av den store måle- og dokumentasjonsvekkelsen som har hjemsøkt vårt skoleverk.

Rapportering og dokumentasjon

En Fafo-undersøkelse blant nær 2500 lærere våren 2009 viste hva lærere opplevde at de hadde brukt mer tid på de to siste årene.

Rundt 70 prosent sier de bruker mer tid på «å utvikle kriterier, testing og dokumentasjon av elevvurderinger». Ingen andre oppgaver øker så kraftig.

I tillegg bruker over 30 prosent av lærerne mer tid på «skriftlig rapportering». Måling, dokumentasjon og rapportering går på bekostning av kompetanseutvikling, som det blir mindre av.

Denne kraftfulle byråkratibølgen har sitt utspring i reformene til bedriftsøkonomisk orienterte typer som framstår som kritikere av offentlig byråkrati. Rekordveksten i lærernes dokumentasjonsbyrde faller i tid sammen med innføringen av skolereformen til Kristin Clemet (H) – Kunnskapsløftet.

Får ikke gjort jobben skikkelig

Tallene fra 2009 er dessverre ikke utdaterte. I 2011 svarte 77 prosent av rektorene i en undersøkelse at «jeg er mye mer administrator enn jeg ønsker å være».

Til slutt rammer dette barna våre. Alt merarbeidet til ære for byråkratiet fører ifølge lærere flest til at de ikke får gjort jobben med elevene skikkelig.

Mens litt over 40 prosent blant lærerne – noe som er et høyt tall – i 2006 svarte at «det er vanligvis ikke tid til å utføre arbeidsoppgavene på en skikkelig måte», var andelen i 2009 økt til om lag 75 prosent.

Klasserommet koloniseres

Under arbeidet med boka Kunnskapsbløffen (Forlaget Manifest 2011) fikk jeg høre av lærere over hele landet en lang rekke eksempler på hvordan byråkratiets målestokker og metoder er i ferd med å kolonisere pedagogenes yrkesutøvelse, helt inn i klasserommet.

• Læreren må få signatur fra eleven på at bestemte samtaler er gjennomført og signaturene oppbevares i permer i årevis, i tilfelle tilsyn ved skolen.

• Læreren bruker mye tid på å rapportere tester og kartlegginger som deretter ikke brukes til noe av pedagogisk verdi i klasserommet.

• Læreren må skrive individuelle arbeidsplaner for elevene i alle fag, med læreplanmål, vurderingskriterier, vurderingsformer, arbeidsmåter og tilhørende evalueringsskjema og egenvurderingsskjema.

• Læreren får ikke utforme skriftlig tilbakemelding selv, men må føre den i skjema som er diktert av andre og kanskje ikke passer den enkelte elevs situasjon.

• Inspektøren går sin kontrollrunde i klasserommene og gir anmerkning til lærere som ikke har ført opp timens «læringsmål» på tavla i tråd med forutbestemt prosedyre.

• Læreren må i samtalen med foresatte bruke tiden på alle punkter i et fastlagt skjema, også de som ikke er av betydning for denne eleven.

Hva er en god lærer

Mange opplever den byråkratiske overstyringen som utøvelse av systematisk mistillit til pedagogen. En katedralskolelærer i Trondheim sier det slik:

«Formaliseringshysteriet i skolen, der alt skal inn i et skjema, er et styringssystem som disiplinerer lærerne. Det snevrer inn mulighetene til kreativitet, det svekker vår autonomi, det bygger på mistillit.»

En historielektor i Oslo forteller at hele definisjonen av «en god lærer» er i ferd med å bli overkjørt:

«Fokus har blitt sånn at hvis du har gjort en god jobb, så teller ikke lenger det hvis du ikke har dokumentert korrekt prosess. Mens hvis du har gjort en helt middels jobb, men har dokumentert det skriftlig, så regnes det som bra.»

Verdighetstyveriet

Ofte kalles de byråkratiserende oppgavene som tynger skolen for «tidstyver». Jeg tror at «tidstyveri» fungerer som forskjønnende omskriving av verdighetstyveri.

Hvilken yrkesverdighet ligger det i å sitte time etter time, uke etter uke, år etter år, med tidkrevende oppgaver man synes er meningsløse? Hva gjør det med selvbildet til en profesjonell og myndig yrkesutøver å bruke store mengder verdifull arbeidstid på slike oppgaver likevel?

Når pedagogen pålegges tidkrevende oppgaver som synes pedagogisk formålsløse, brytes forbindelsen mellom det hun gjør og meningen med jobben som lærer. Tar du meningen ut av arbeidet til en lærer, tar du fra henne ganske mye.

Old Private Management

Byråkratibølgen er en gedigen systemsvikt, men ingen tilfeldighet. Forsøket på å underlegge skolen standardprosedyrer, målestyring og direktøraktig byråkratledelse i stedet for pedagogisk, profesjonell ledelse inngår i en større kulturrevolusjon. Offentlig sektor omdannes etter utdaterte skjema fra industrien («Old Private Management»).

Det er fristende å foreslå at Kristin Halvorsen må rydde opp, eller etterlyse selvkritikk fra Høyre. Men her nytter det ikke å ta fatt ovenfra og ned. Skal lærerne gjenvinne styrke som en myndig profesjon, må de oppføre seg som en. Det må skje på den enkelte skole.

Forsvinner ut av yrket

Det burde være en selvfølge at skoleledelsen gir lærerne tung innflytelse på hvordan tidsbruken prioriteres og planlegges. På skoler der det er annerledes, burde lærerne sette ned en aksjonskomité og sørge for at den innflytelsen blir etablert.

Og det haster. Samtidig som staten driver kampanjer for å rekruttere flere pedagoger, forsvinner unge, flinke, høyt utdannete lærere ut av yrket, en etter en. Som en norsklektor på vei ut av skolen sier det i Kunnskapsbløffen:

«Jeg gikk ikke syv år på universitetet for å bli funksjonær.»