Hva skal høgskolelektorene gjøre?

Og faktisk gjelder det alle lektorer som staten har det lønnsmessige ansvaret for! I tillegg også amanuenser og universitetslektorer.

Meg rinner det i hu Arnulf Øverlands ord: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» Og det er nettopp den situasjonen vi står overfor.

Når man skal forstå hva problemet dreier seg om, er det lettest å ta utgangspunkt i den minstelønnssats som gjelder for lektorer i KS-området etter 16 år. Den er per 01.05.13 559　300 kr. Tilsvarende gruppers minstelønnssats i statlig område er 490　600 kr i lønnstrinn 59 på det statlige regulativet. Det gir en forskjell på 68　700 kr. I det statlige området kan man så stige til lønnstrinn 66 i den definerte lønnsstigen i lønnsrammen, og det vil da gi en årslønn på 558　600 kr. Altså kan man ikke engang i den lønnsstigen nå minstelønnssatsen i KS-området. For å komme over minstelønnssatsen i KS-området må man være direkte innplassert i et lønnstrinn og taket i lønnsrammen er lønnstrinn 71, som per 01.05.13 gir en årslønn på 616　000 kr. Og den gruppen av lønnstakere antar jeg, på grunnlag av de innlegg jeg har lest i «Utdanning», er ikke særlig stor.

Høgskolelektorene har i innlegg i «Utdanning» antydet at forskjellene mellom høgskolelektorene og lektorene i videregående skole varierer fra 50　000 til 100　000 kr. Jeg tror de vurderer denne forskjellen for lavt. Jeg tror vi vil kunne finne lektorer i den videregående skole som har over 150　000 kr mer enn minstelønnssatsen i statlig område. Og da ville jeg ha søkt etter disse lektorene i Oslo, for der har man den mest rendyrkede form for «flyte oppå»- tillegg. (For øvrig er det også tilfelle i statlig område, men pengene fra rammene i de forskjellige tariffoppgjørene der har ikke strømmet til høgskolelektorene.)

I KS-området har det vært en mer edruelig lønnspolitikk (selv om man der også har begynt å lefle med en «flyte oppå»-problematikk). Derfor var det KS-området som reddet Oslo den gang man i Oslo var i ferd med å bygge opp en lønnsadel av lærere på bekostning av det store flertallet. Rester av denne lønnsadelen har man selvsagt fortsatt i Oslo. Og nå ser vi på nytt at det er KS-området som gir ammunisjonen som kan redde høgskolelektorene ut av den bakevja de har havnet i.

Hva skal høgskolelektorene så gjøre?

Høgskolelektorene må nå se i øynene at det gjennomførte mellomoppgjøret fullstendig neglisjerte problemene deres. Og UNIO aksepterte dette ved å undertegne protokollen. Og, det må sies, enhver nøktern analyse av maktforholdene i dette tariffoppgjøret vil vise at det heller ikke var mulig å nå fram i forhold til høgskolelektorene! Så dermed ble økningen i lønn for høgskolelektorene på 1,07 %, mens lektorene i Oslo fikk 2,55 % på en lønn som allerede i utgangspunktet var betraktelig høyere enn høgskolelektorenes. Slik fungerer systemet, og selvsagt har høgskolelektorene all grunn til å være forbannet!

Skal høgskolelektorene få en løsning på sine lønnsmessige problemer, må ramma brytes og staten må komme inn med ekstraordinære tiltak for å løse spesielle problemer som har oppstått. I klartekst betyr dette en ren politisering av problemet. Og det er fullt mulig å gjøre!

Høgskolelektorene er ingen stor gruppe i landsmålestokk. Det å finne alternative arbeidsplasser framstår ikke som en uoverkommelig oppgave, og bedre betalte stillinger i grunnskolen og den videregående skolen må vel være mer forlokkende enn fortsatt å bli tråkket på i høgskoler og universiteter. En flukt fra disse stillingene nå i høgskoler og universiteter vil skape et skikkelig politisk problem som så til de grader vil sette sitt preg på stortingsvalgkampen.

Har høgskolelektorene det motet som skal til for å sette dette ut i livet?