Hva med enkeltvedtak som ikke blir fulgt opp?

Altfor mange barn, unge og deres foreldre sliter og møter seg selv i døra fordi de opplever å være kasteballer i det som skulle fungere som et støtteapparat. Hvis vårt faglige mål er barnas og de unges beste holder det ikke bare med enkeltvedtak, de må bl

Som svar til sentralstyremedlem Reidun Grasmos innspill " Uten enkeltvedtak - ingen klagerett" 18. februar 2002, vil jeg bare si: Nei da Grasmo; jeg tror det er mange lærere og førskolelærere som ikke er blitt "systemorientert til å mene at henvisning av barn til utredning hos PPT er politisk ukorrekt"! Mitt anliggende for dette innlegget er imidlertid noe som jeg tror kan provosere mange, men desto viktigere å få en åpen debatt om!
 
Mitt spørsmål tilbake til Grasmo og hennes kolleger er: Får barn som er så "heldig" å bli utredet (les: ikke blir stoppet av førskolelærere og lærere som ikke vet bedre), og får fattet enkeltvedtak til seg med ditto krav om tilrettelagt hjelp, den hjelpen de og kanskje ikke minst deres foreldre trenger? Eller blir det bare fine ord på ett av mange papir i en enorm dokumenthaug?
 
Jeg er vel ikke den eneste som har møtt suverent faglig og menneskelig dyktige personer i PPT, men som også har møtt og kjenner altfor mange barn, unge og deres foreldre som har møtt helt andre mennesker!
 
Jeg har flere nære bekjente, bosatt på ulike kanter av landet, som ikke på noen måte er blitt godt ivaretatt av pedagoger i støtteapparatet! Jeg skammer meg på mine medpedagogers vegne, også fordi jeg selv videreutdanner meg i spesialpedagogikk!
 
En av disse nære bekjente har spesialutdannelse innenfor sykepleie, og har to barn med hver sin ulike diagnose. Den ene har diabetes og cøliaki, og den andre har fått påvist en spesiell dysfunksjon i hjernen. oppfølgingen som denne familien har fått i forhold til hva som deres to barn sliter med, kan overhodet ikke sammenlignes! Utredninger og vedtak som blir gjort i klinisk arbeid blir fulgt opp så totalt mye bedre enn utredninger og vedtak i pedagogisk arbeid, at det er en skam!
 
Den første diagnosen inkluderte øyeblikkelig hele familien i behandlingen. Hele familien ble også fulgt nøye opp de neste årene! Påvist dysfunksjon hos det andre barnet derimot etterlot stor frustrasjon hos foreldrene, som også hadde strevd gjennom hele barnehagetiden og grunnskolen (her: 12 år) bare for å få noen pedagoger til å ta tak i problemet!
 
Frustrasjonen består i at det er møter på møter med ulike pedagoger, og rapporter på rapporter fra ulike pedagoger og spesialister, som ikke fører noe sted hen! Hvorfor er det slik? Det må jo være en feil med systemet/systemene når ingenting skjer? Ja, for det er vel ikke oss pedagoger det skorter på?
 
Altfor mange barn, unge og deres foreldre sliter og møter seg selv i døra fordi de opplever å være kasteballer i det som skulle fungere som et støtteapparat.
 
Vi som er pedagoger må stikke fingeren i jorda og begynne å utføre en annen praksis enn dagens! Hvis vårt faglige mål er barnas og de unges beste holder det ikke bare med enkeltvedtak, de må bli fulgt opp med en involverende praksis!