Hva krever verdens beste skole?

I mange år har flere høgskoler i Norge slitt med å få inn studenter som har bedre enn karakteren 3 i gjennomsnitt fra videregående. Læreryrkets lave status ser ut til å være hovedproblemet. Studenter med god grunnkompetanse vegrer seg for å bli lærere. I tillegg slutter mange etter få år i skolen.

Hovedprioriteten for regjeringen i Soria Moria 2 er derfor å få flere og godt kvalifiserte lærere til å jobbe i skolen. Dette vil de gjøre gjennom en omlegging av lærerutdanningen og en fortsatt satsing på etter- og videreutdanning. Likeledes vil de legge til rette for at mer av lærernes tid kan frigjøres til undervisning. Men er dette er nok hvis man skal tiltrekke seg de beste studentene til læreryrket?

La oss gjøre et tankeeksperiment. Møt fremtidens lærer, Kari, som jobber i en av de mest attraktive yrkene i samfunnet. Hun jobber som lektor i norsk og engelsk på videregående skole. Hun trives veldig godt i et yrke som er utfordrende både på det faglige og personlige plan. Hva skiller arbeidshverdagen hennes fra skolen slik den er i dag?

Kari vil gjerne understreke at hun er særlig fornøyd med at hun får drive med forskningsrelatert arbeid i skoletiden. Sammen med to kolleger får hun satt av en dag i uken til å forske på skriveprosesser og elevtekster via skolens FoU-midler (forsknings- og utviklingsarbeid). I løpet av året planlegger de tre lærerne å skrive en sluttrapport og publisere en artikkel med forskningsresultatet i et fagblad. Funnene vil dessuten bli presentert på den regionale FoU-konferansen for norsklærere. Kari synes det er inspirerende å vise frem og diskutere arbeidet med andre lærere på denne måten. Hun mener bestemt at dette arbeidet gjør henne til en mye bedre lærer. Dette er prikken over i-en i yrket.

Den Forskende Skole er ingen utopi. I Australia og på New Zealand har man etablert en visjon om å heve lærernes profesjonsstatus opp til samme nivå som jus- og legeyrket. Det mest sentrale virkemiddelet er at lærere i jobb får svært gode muligheter til å drive med utviklingsarbeid gjennom hele karrieren. Det handler også om at de som kjenner praksisfeltet best, lærerne selv, får ha en sentral rolle i den forskningen som blir gjort.

I dag kan imidlertid bare Kari drømme om en skole der hun får muligheten til å forske på egen praksis. Skoleeiere, fagforeninger og lærerne selv har ikke virket nevneverdig interessert i å bevege seg i en slik retning. Mitt inntrykk er at lærerstudenter som skal ha praksis i lærerutdanningen, ofte blir møtt med skepsis dersom de skal drive med utviklingsarbeid i praksisperioden. Det er undervisning man skal drive med!

Stortingsmeldingen om lærerutdanningen varsler mer satsning på etterutdanning og en mer fagspesialisert lærerutdanning. Snart vil også alle lærerstudenter ta en masterutdanning. Det vil imidlertid ta flere tiår før endringene i lærerutdanningen slår inn i skolekulturen. Skal man få til raske endringer er man derfor nødt til å styrke karriereløpene til lærere som allerede jobber ute i skolen.

Samtidig har det vært et politisk ønske med mer praksisnær forskning der høgskoler og universitetet samarbeider om å utvikle skolen som praksisfeltet. Problemet i dag er at relasjonen er langtfra likeverdig. Forskerne sitter ofte igjen med mye av æren og får også avsatt tid og ressurser til å sette seg ned å skrive. Læreren må drive utviklingsarbeidet av idealistiske grunner ved siden av undervisningen og annet papirarbeid. Med FoU-ressurser i grunnskolesystemet vil samarbeidsrelasjonen bli langt mer likeverdig. I nær fremtid vil også alle lærere ha masterutdanning og dette vil gjøre dem enda bedre kvalifisert for å drive med forsknings- og utviklingsarbeid.

Det blir gjort mye godt utviklingsarbeid på mange skoler allerede i dag, men mye er basert på idealisme. Det kan dreie seg om alt fra å utvikle læringsressurser, teste ut nye arbeidsformer, evaluere egen undervisning til å skrive artikler i rapporter og tidsskrift. Dette arbeidet er imidlertid i liten grad forankret i organisasjonen og lærerprofesjonen.

Vi trenger en derfor massiv satsning på utvikling av Den Forskende Skole, en pedagogisk månelanding. Politikerne må bidra økonomisk, men på det pedagogiske området er det først og fremst fagforeningene og skoleeier som må komme på banen. Fagforeningene må fronte betydningen av forsknings- og utviklingsarbeid i profesjonen på samme måte som innenfor legeyrket. Her er det legene selv som har stått bak og utviklet spesialiseringordninger. Gjennom dette arbeidet har man sikret profesjonen en helt særegen status. I dag ligger det få kompetansehevende insentiver i lærerkarrieren slik som man for eksempel finner i assistentlege/overlegeordningen. Lærerne selv må også i større grad innse at utviklings- og forskningsarbeid faktisk bidrar til bedre undervisning i skolen.

Ved etablering av et helhetlig FoU-system for skolen vil det være essensielt at man samtidig etablerer karriereløp på lik linje med det man har på høgskolenivå. Ved dokumentasjon av omfattende praktisk utviklingsarbeid bør man på samme måte kunne få opprykk til førstelektor og dosent. Jeg tror FoU-ressurser vil gjøre læreryrket langt mer attraktivt for de beste studentene. Fra arbeid i høgskolen vet jeg om lærere fra grunnskolen som frivillig velger å gå ned 50.000 – 100.000 kroner i lønn for å få muligheten til å jobbe med FoU.

Og hva med eleven? Vil ikke tid til forskning stjele tid fra undervisningen? I Den Forskende Skole er det viktig at ikke forskningen kommer som nok et tilleggsarbeid til undervisningen. Ressurser må følge med. Klarer man dette tror jeg man vil få revitalisert lærernes interesse for å være nysjerrige og undersøkende i forhold til sitt eget arbeid. Ingenting er bedre for elevene enn en engasjert Kari som brenner for sitt fag og som verdsettes av samfunnet for sin innsats.