Hva er suksessfaktoren for god skole?

Gjett på viktigste faktor for god og innovativ skole med gode resultater og faglig og sosial trivsel for lærere, elever og skoleledelse?

God styring og empatisk ledelse? Strøken organisering? Forutsigbare undervisningsrammer? God ikt-organisering og oppegående ikt-lærere? Godt sosialt miljø – eller godt læringsmiljø?

Viktig – men ikke viktigst!

Svaret var like slående som enkelt: Lærernes yrkesmessige status. I alle land der lærernes status var høy, og der det å være lærer, ble sett opp til og de ble respektert faglig og satt pris på lønnsmessig – var skolen meget god.

Norske læreres status har dessverre vært dalende siste tiår – lønnsmessig og arbeidsmessig (men det er verre i Sverige – motsatt i Finland, som alle nå vet). Man rekrutterer norske lærere fra midtre og nedre sjikt både karaktermessig og kanskje motivasjonsmessig og gir selvsagt lønn deretter ("verdens billigste akademikere", uttalte Stoltenberg en gang – det var visst et fortrinn).

I tillegg har skolemyndighetene gjennom suksessrike strategier på forunderlig vis greid å administrere læreren ned til et slags minste felles multiplum (en slags papirspisende papegøye). Han og hun må nå på flere norske skoler stå skolerett og svare på inngående undersøkelser fra elevrådene om sin egen faglighet, motivasjon og dyktighet. Det er like ille at dette skjer, som at det muligens er påkrevet.

I tillegg: Utdanningsdirektoratet (les: Elevdirektoratet) og departement (med hyppig skiftende høvdinger og dronninger) pusher nesten daglig håpløse, til dels lattermilde føringer (jfr. forslaget til ny vurderingsforskrift), samt lover og forskrifter på Skole-Norge der målkonflikt og rot mer er regelen enn unntaket (fra grøft til grøft går vi arm i arm).

Norsk skole nærmer seg toppen av det norske meningsløshetshierarkiet med SVs gladpedagoger i førersetet – gnisten og lyset skal nå tennes i alle hjem. Men føringene er som før: Minst mulig krav til elevene (helst ingen), minst mulig innsyn i skolens virksomhet, vanntette skott mellom planer og virkelighet – og pøs mest mulig penger på systemet (staten er et bunnløst sluk det bare er å øse penger opp av).

Hvem sier dette? En middelaldrende og livsklok samfunnsfaglærer – en venn av meg. Han har gitt opp norsk skole for mange år siden. Stakkars mann! Med slike erfaringer og slike holdninger – er det liten grunn til å vente seg store endringer eller innovasjoner i det norske skoleverket – uansett gnistkampanjer fra oven.

Jeg personlig er i tenkeboksen. Det er kanskje håpløst, men vi gir vel ikke helt opp ennå? Eller?