Hva er læring?

Og det er det paradoksale at jo mer man grubler over dette jo flere blir de mulige svarene. Hver og en av oss vil ha sitt eller sine individuelle svar. I dag er det in å snakke om at man må ha en solid grunnmur før man begynner å bygge. Og det er sikkert riktig. Det er derfor ikke tilfeldig at vår kjære kunnskapsminister Djupedal står på barrikadene for barnehagene og snakker seg både varm og blank i øynene om dette temaet. Vi skal ha læring inn i barnehagene sammen med leken. Det forstår vi, og da blir det opp til den enkelte barnehage hvordan den skal følge opp dette løftet [både i konkret og overført betydning].

Den enkelte barnehage må realisere dette selv utenfor de rammer som er gitt. Men vi vet også at forholdene i de enkelte kommunene er svært ulike i vårt langstrakte land, det kan og skal kanskje heller ikke være likt. Dette likhetsprinsippet har fulgt oss i hele etterkrigstiden og fram til i dag. Ingen vet vel bedre enn ungene selv at de ikke er like. Dette opplever de jo hver dag.

De får en bekreftelse gjennom de andre barna og gjennom de voksne i barnehagen på at de er viktige. De blir tatt på alvor for den de er, de får være med på viktige avgjørelser, de blir lært opp til å være små demokrater.

Dette er en lang og møysommelig prosess som er grunnlagt på tillit, noe som er fundamentet for all menneskelig samhandling. Hva skjer så i overgangen fra barnehage og til skolen? Bygger vi videre på alle disse idealene som skal sitte som en ryggmargsrefleks? De skal nemlig ikke bli noe annet, men de skal bygge på det de allerede er, nemlig et fullverdig menneske.

I skolen har det de siste årene vært merkelig stille om det som skulle være noe av hovedmålsettingen. Vi tar det for gitt at alle er enige om målet med all undervisningen. Men er vi det? Er vi redde for å ta en diskusjon om hva vi egentlig vil? Skolen er så veloppdragen, så stille, så stille. Det er bare når det oppstår disiplinære problemer eller budsjettsalderinger at det oppstår litt piping. Alle sitter i det berømte glasshuset, lærerne på sin side og elevene på sin.

Har vi gjort noen fremgang eller oppleves det mistenksomt fra de ulike partene fra grunnplanet og helt til topps og vice versa?

Problemet i en slik diskusjon er at alle, absolutt alle, er meningsberettiget og vi bygger i stor grad på vår kunnskap, på egne erfaringer. Og hvor henter vi disse fra? Fra skolehverdagen selvsagt og den har vi jo alle gjort erfaringer fra – på godt og vondt.

Jeg tror mange innenfor skolesystemet opplever seg som passive aktører i stede for aktive. Hvor mye handlingsrom har man når det kommer til stykke? Hvor mye innflytelse har man på de viktige vedtakene? Er det ofte slik at det blir et liksomdemokrati i stede for et reelt?

Har vi en god undervisnings-, les: læringspolitikk? Noen ganger oppleves det fra sidelinja som om myndighetene setter sitt stempel på meldingene, utbedringene, lovene for så å overlevere stafettpinnen til nestemann. Her tenkes det 4 år av gangen, må vite.
Det er her jeg savner fagkunnskapen. Hva vet vi i dag, i 2006, om læring? Har vi noen interessante fagfolk som kunne fortalt oss mer om dette tema, bortsett fra at vi alle lærer på ulike måter?

Hvordan kan vi ta tilbake den faglige tyngden og bli lyttet til som grasrotfolk? Det er de i førstelinja som sitter med all den daglige kompetanse og fortjener å bli lyttet til og snakket med.
 
Altfor ofte virker det som om de høye kvinner og menn sitter på sin pidestall og snakker til noen, det foregår en liksom kommunikasjon der den ene aktøren sitter med alle kortene og dermed svarene.

Lærerne må ta tilbake undervisningen og sitt kunnskapsområde. Det er de som er fagfolkene som kan sitt yrke. Så må vi få slutt på maset om at læring er en objektiv størrelse. Alt som skjer i en klasse er subjektivt, men det har kanskje en kunnskapsminister glemt. Han er jo kommet til skjells år og alder, må vite.

Det er elevene sammen med lærerne og den kunnskapen de til sammen sitter inne med som er det viktige. Så får heller Pisa, og utredninger, målinger og kvantifisering komme i neste omgang. Spørsmålet er: Hvor skal skolen ha sin lojalitet og hvem er den til for? Svaret sier seg selv.