Engen: – Han dro oss ned i søla, alle sammen

– Læreren hadde vært på Tysværvåg før jeg begynte der, og så var han jo på Frakkagjerd en stund, før han kom tilbake igjen. I alle disse årene hørte jeg ikke noe om at han var sånn, sier Dagfinn Engen. Eller noe hørte han.

• Les reportasjen: Læreren misbrukte elever i 35 år

– Det var en gang en eldre dame kom med en kommentar om at han var glad i gutter. Men det hang jeg meg ikke opp i. Det går mye rykter på en liten plass, og det var ingenting med han som gjorde meg mistenksom, sier Engen. Læreren var populær og det fikk rektor Engen erfare mange ganger. Blant annet tok Læreren flere ganger initiativ til at elever skulle spille for de eldre som hadde faste samlinger på grendesenteret i bygda.

– Han fylte opp bilen med elever og dro til gamlehjemmet og spilte. Dette var en engasjert lærer, en som tok seg ekstra av mange elever, uten å få betaling. Det var flest gutter han tok seg av, men det var vi ikke kloke nok til å se at det var noe rart med, sier Engen.

Rektor Engen merket at Læreren var populær.

– Hvert år kom foreldre med et klart krav til meg som rektor, de ville ha akkurat denne læreren. Han var så god til å holde orden, hadde disiplin i klassen og var godt likt. Alt jeg hørte om ham, var positivt, sier Engen. Fram til 1999. Da fikk han en vond telefon. I dag er Dagfinn Engen pensjonert. Han har mange gode minner fra livet i skolen, men saken med Læreren skygger for mange av dem.

– Jeg fikk en telefon fra en mor som skulle ha en førsteklassing. Hun fortalte at faren til gutten var blitt misbrukt av læreren, og at hun ikke kom til å sende sønnen på en skole hvor han jobbet, sier Engen. Engen ble sjokkert.

–  Det første jeg gjorde var å ta en tur til lensmannen. Jeg sa at jeg trenger hjelp og spurte hva jeg skulle gjøre med dette. Jeg spurte om det var noen saker på han, sier Engen. Lensmannen skal ha funnet fram anmeldelsen som gjaldt et overgrep på 70– tallet.

– Lensmannen sa at det var kommet en anmeldelse tre år tidligere, men at den saken var gammel og foreldet. Etter råd fra lensmannen ga jeg derfor beskjed til foreldrene om at politiet ikke hadde noe straffbart forhold på lærerens rulleblad, sier Engen.

 – Flere foreldre hadde kontaktet foreldrerådet og fortalt om overgrep. Dette var folk jeg kjente godt, og jeg skjønte at det var reelt. Foreldrene krevde å få han bort, og jeg skjønte dem godt, sier Engen.

Rektor Engen tok også kontakt med skolekontoret i kommunen. Han pratet både med skolesjefen og nestkommanderende for skole i kommunen, Vidar Aarhus.

–  Vi kalte læreren inn til et møte på skolen og fortalte om ryktene som gikk. Vi spurte han om det var noe som foregikk nå, men da sa han «nei, nei, nei», sier Engen. Læreren gråt. Han innrømmet å ha forgrepet seg på flere gutter.

– Han sa at det var gamle saker og at han ville besøke ofrene og si unnskyld. Han innrømmet overgrep på faren til gutten som skulle begynne hos oss, og han nevnte også navnet på tre– fire til, sier Engen. Engen syntes synd på Læreren.

– Han sa at han angret og at han var ferdig med de tingene der, og jeg trodde på ham. Han var så sterk på så mange området og det gjorde at det var lett å like ham, og lett å tro på ham, sier Engen. Læreren fikk likevel beskjed om at han ikke kunne fortsette på skolen.

– Vi sa til han at han ikke kom til å få gode dager på skolen. Han måtte finne noe annet, sier Engen. De ble enige om å hjelpe ham med å undersøke mulighetene for førtidspensjon.

– Det gikk ikke. Han var for ung til det, sier Engen. Læreren fortsatte å jobbe en liten stund til, men så ble han sykmeldt. Han søkte nye jobber. Lærerjobber. Og Engen skrev en fin attest til ham.

– Jeg var i tvil om jeg skulle skrive en attest til ham, men etter å ha pratet med skolesjefen og Aarhus gjorde jeg det, sier Engen. Han skrev blant annet: … er ein høgt respektert lærar og kollega. Han har ei god hand med arbeidet som klassestyrar, er arbeidsam og fagleg svært dyktig. Han er interessert og engasjert i det meste som rører seg i skulen.»

– Jeg skrev det som sant var. Han var en ettertraktet lærer, en kulturpersonlighet så det stemte alt det, sier Engen.

– Du visste at han var en overgriper, og likevel skrev du ingenting om det i attesten?

– Nei, det var aldri et alternativ. Men jeg var usikker på om jeg i det hele tatt skulle gi ham en attest. Men det står i avtalen at lærere som slutter har krav på en attest, og ut i fra at han ikke var dømt for noe, og det vi trodde da, ble det bestemt at han skulle få attest. Jeg valgte jeg å fokusere på det faglige, sier Engen.

–  Var det riktig å gi ham en attest?

–  Den gangen tenkte jeg; hva skal mannen leve av.  I en attest var det var vanlig å liste opp de områder som læreren behersket godt, og de erfaringer han hadde fra arbeidet sitt. Men det kunne kanskje vært en annen måte å gjøre det på, sier Engen.

–  Hva tenker du om det i dag?

–  Det er klart, når jeg leser dette i dag så ser jeg jo at det ser veldig dumt ut. Det er vondt. Jeg var naiv, sier Engen.

Læreren fikk seg ny jobb i Vardø i Finnmark.

– Jeg møtte han den sommeren og da hadde han ikke fått noen ny jobb. Men så fikk jeg høre at han hadde fått jobb i Finnmark. Det var i videregående skole, og det var jeg glad for. Der var det jo litt eldre elever, sier Engen. Læreren kom tilbake til bygda som pensjonist i 2004, men Engen hadde ikke noe kontakt med han.

– Da saken fra Finnmark kom opp følte jeg meg aldeles rundlurt. Jeg ble dobbeltskuffa. Han dro oss ned i søla, alle sammen, sier Engen. Etter en stund ble han selv også politianmeldt av 13 tidligere elever.

–  Det var vondt å bli anmeldt og å sitte i avhør. Men jeg kan skjønne det. Politiet måtte få klarhet i hva som hadde skjedd og hvem som visste, sier Engen. Han syntes det var godt å få fortelle sin versjon.

– For da saken fra Finnmark kom opp, og det ble kjent at jeg hadde skrevet en attest til han, tenkte jeg jo på hva folk måtte tro om meg. Jeg hadde stått i det og egentlig forsvart han. Jeg var dum nok til å tro at han var ferdig med de greiene der, sier Engen.

– Det at noen kanskje trodde jeg stod i ledtog med denne mannen. Kanskje folk tenkte at jeg nok visste det, men valgte å ikke gjøre noe. Men jeg gjorde noe; jeg gikk til politiet og til min overordnede men en gang jeg fikk høre om det, sier han.

Engen tenker mye på guttene som ble misbrukt.  

–  Jeg skulle jo ønske at den tidligere rektoren på Frakkagjerd hadde gitt meg beskjed. Hvis han hadde gjort det ville vi kunnet stanset læreren lenge før, sier Engen.

–  Akkurat det samme tenker rektoren i Vardø om deg?

–  Ja, det er klart. Det er jo det. Vi burde hatt det i retningslinjene våre. Men det står ikke noe der om at rektor er pålagt å gi beskjed til ny arbeidsgiver, sier Engen.

–  Du var oppført som referanse i jobbsøknaden hans. Fikk du telefon fra Finnmark?

–  Nei, det gjorde jeg aldri.

–  Ville du fortalt om overgrepene dersom du fikk en telefon?

–  Ja, det ville vært naturlig å si en samtale, sier Engen. Etter at saken kom opp og Læreren ble dømt sluttet Engen som rektor på Tysværvåg.

– Jeg ba om å få ny jobb. De siste årene før jeg ble pensjonist jobbet jeg som lærer på en liten skole. Jeg ville bort fra rommene og det miljøet hvor han hadde ferdes, sier Engen.

– Jeg var på et kurs senere, og lærte at folk med den legningen sjelden blir friske. Det er alltid en risiko for at de kan fortsette å forgripe seg. Det skulle jeg visst den gangen. Men det visste jeg ikke da, sier han og rister på hodet: – At det går an å bli så rundlurt. At det går an å bli så manipulert.