Norske lærere ble arrestert for motstand mot nazifiseringen av den norske skolen. Her er 11 arresterte lærere på tvangsarbeid i Kirkenes våren 1942, den såkalte "Gartnergjengen". Foto: NTB Scanpix
Norske lærere ble arrestert for motstand mot nazifiseringen av den norske skolen. Her er 11 arresterte lærere på tvangsarbeid i Kirkenes våren 1942, den såkalte "Gartnergjengen". Foto: NTB Scanpix

Markerte lærernes nei til nazifisering

I dag for 75 år siden sa norske lærere nei til nazistene. – Det som skjedde 30. mars i 1942 er det stolteste øyeblikket i lærerprofesjonens historie. Det som skjedde viser hvor viktig lærernes etiske refleksjon er, og hvor viktig det er å stå samlet, sier Steffen Handal.

Publisert

20. mars 1942 ble rundt 1000 lærere arrestert og gitt et ultimatum om at de måtte gå med på nazistenes krav om å underlegge seg deres idologi. En av dem var Karl Handal, farfaren til Utdanningsforbundets leder, Steffen Handal.

Dagen i dag markerer at det er 75 år siden lærerne ikke gikk med på Nasjonal Samlings ultimatum, og dermed erklærte at de nektet å la seg nazifisere.

På forhånd hadde 12.000 av Norges 14.000 lærere undertegnet en erklæring om at de ikke ville melde seg inn i nazistenes forening, Lærersambandet.

– Jeg er veldig stolt av farfaren min som sammen med de andre lærerne våget å yte motstand, sier Steffen Handal til Utdanning.

20. mars 1942 hørte familien i Bergen at noen banket på døren.

– Politiet kom for å hente farfar. Han var ikke hjemme, men det ble gitt beskjed om at han måtte melde seg dagen etter, noe han gjorde, forteller Handal.

Verken Karl Handal, eller noen av de andre lærerne som ble arrestert, visste hva som ventet dem.

– Da dette skjedde, var faren min bare seks år. For ham og for resten av familien må uvissheten ha vært noe av det aller verste, sier Handal.

I likhet med de andre lærerne som ble tatt til fange, ble også Steffens farfar sendt på tvangsarbeid i Kirkenes. Fra Trondheim ble nesten 500 fanger frakta med dampskipet «Skjerstad» til Kirkenes. Her ventet matmangel, tvangsarbeid, fysisk – og psykisk tortur. Men lærerne nektet å la seg knekke.

 

Lærerprofesjonens stolteste øyeblikk

– Hvordan fikk du vite hva farfaren din hadde vært med på?

– Da jeg var barn dro familien min og jeg med hurtigruta til Kirkenes. Skipet gikk innom mange av de havnene der farfar hadde vært. Som liten klarte jeg ikke fullt ut å forstå hva farfar hadde vært med på. Historien var mest spennende og fascinerende. Samtidig klarte farfar også å formidle alvoret. Han fortalte oss om sult og tvangsarbeid. Etter åtte måneders fangenskap kom han hjem atskillig lettere enn da han dro, sier Handal.

– Det var først som lærer og tillitsvalgt at jeg fullt ut forsto viktigheten av lærernes motstandskamp. Det som skjedde 30. mars i 1942 er det stolteste øyeblikket i lærerprofesjonens historie. Det som skjedde viser hvor viktig lærernes etiske refleksjon er, og hvor viktig det er å stå samlet, sier han.

– Quisling forsøkte å få lærerne til å undervise etter nazistenes lære. Han ville også tvinge dem inn i lærersambandet. Begge deler mislyktes. Samholdet blant lærerne var en av grunnene til at Quislings plan mislyktes. Samtidig skal vi ikke glemme at denne situasjonen også krevde et personlig mot.

– Hvordan tror du det ville gått dersom noen på nytt forsøkte å tvinge lærerne til å innordne seg en totalitær ideologi?

– Jeg tror at lærernes evne til etisk refleksjon og kritisk tenkning sitter i ryggmargen. Selvsagt kan jeg ikke vite hva som ville skjedd, men jeg har stor tro på at lærerne på nytt ville nektet å innordne seg.

 

Må gjøre skolen til et sted fritt for indoktrinering

– I Norge har vi opplevd en av Europas verste terroraksjoner utført av en norsk ekstremist. Norske lærere står dessuten hver dag overfor elever der enten eleven selv – eller foreldrene – har flyktet fra totalitære regimer og ekstremister. Hva tenker du om det?

– Jeg tenker at vi som lærere har et stort ansvar for å gjøre skolen til et sted fritt for indoktrinering, intoleranse og undertrykking. Etisk refleksjon og kritisk tenkning er viktigere enn noen gang før, dersom vi skal bidra til å forhindre radikalisering og ekstremisme, sier Handal.

Han mener lærernes fremste oppgave er å være lojale mot barn og unge – ikke mot ideologier og systemer. Handal viser til lærerprofesjonens etiske plattform som en viktig rettesnor.

– Hvorfor er det så viktig å minnes det som skjedde for 75 år siden?

– Mange har aldri hørt om læreraksjonen. Derfor mener jeg vi har et ansvar for å formidle historien videre til nye generasjoner. Markeringen i dag gir oss en anledning til å minnes de lærerne som nektet å melde seg inn i lærersambandet og de som ble arrestert, torturert og utsatt for tvangsarbeid. Samtidig er det en anledning til å minnes elever og foreldre som støttet dem.

 

Nektet medlemskap i lærersambandet

5. februar 1942 ga Vidkun Quisling landet to lover, en lov om Norges Lærersamband og en lov om nasjonal ungdomstjeneste. Vel en uke senere, 14. februar, sendte en hemmelig aksjonskomité ut en parole som de ba landets lærere undertegne og sende til Norges lærersamband i Oslo:

I erklæringen sto det: «Jeg finner ikke å kunne medvirke til en oppdragelse av Norges ungdom etter de linjer som er satt opp for NS’ ungdomstjeneste, da dette strider mot min samvittighet. Da et medlemskap i Norges lærersamband etter landslederens uttalelser blant annet pålegger meg forpliktelse til en slik oppdragelse, og det dessuten stiller andre krav som strider mot mine tilsettingsvilkår, finner jeg å burde meddele at jeg ikke kan betrakte meg som medlem av lærersambandet».

En av de andre lærerne som overlevde arrestasjonen og tvangsarbeidet i 1942 var lærer Gunnar Jenshus. I en artikkel i Norsk Skoleblad i 1992 forteller han hele historien om hva som skjedde fra lærerne ble arrestert til de løslatt åtte måneder senere.

«Skolen kom i frontlinjen allerede første dagen fremmede soldater satte foten på norsk jord. Skolebygningene ble nemlig tatt til soldatkaserner. Elever og lærere ble jagd ut og måtte finne undervisningsrom andre steder,» skriver Jenshus.

Om behandlingen av lærerne i fangenskap, skriver Jenshus: «Behandlingen av de arresterte lærerne inneholdt mange av de komponenter vi finner i moderne form for hjernevask – en fryktelig munnbruk, slag, spark og annen fysisk og psykisk tortur, straffeeksersis, fysisk utmatting ved hardt og langvarig arbeid, lite mat og søvn, stadige forstyrrelser, meningsløse restriksjoner, urimelige krav til disiplin og dagligliv, idiotarbeid, alle slags rykter, løfter og løftebrudd, skuffelser, uvisshet og tvil. En stadig utrygghet fulgte oss under hele fangenskapet.»

 

Har sammenlignet arrestasjonen av lærere og jøder

Karoline Torkildsen har skrevet en masteroppgave der hun sammenligner «Forsøket på politisk omskolering av de norske lærerne og utryddelse av jødene i Norge under den tyske okkupasjonen».

I konklusjonen skriver hun at likheten mellom de to aksjonene i stor grad kan avgrenses til hvilken institusjon i samfunnet som fikk det koordinerende ansvar for arrestasjonene av dem, nemlig politiet.

Torkildsen skriver også om hvordan det oppsto tilspissede situasjoner da lærerne 20. mars ble arrestert og forsøkt fraktet vekk. «Det var ikke bare lærerne som utviste vilje til å stå imot de nye retningslinjene fra Nasjonal Samling etter 25. september 1940. Også elevene uttrykket sin misnøye gjennom protester mot pålagt tyskundervisning, ved å benytte seg av norske symboler (som nisselue og binders) eller ved å trosse forbudet mot å hedre Kong Haakon. En rekke tilfeller av ulovlige markeringer ble innrapportert.»

«I Bergen var det i 1941 en lærerstreik i protest mot hirdens oppførsel og Nasjonal Samling måtte også da bøye av for lærernes kraftige motstand», skriver Torkildsen.