De snakket om spiseforstyrrelser og psykiske lidelser hos unge. Fra venstre Elin Heitmann, Erik Wold, Ingeborg Senneset og Mani Hussaini.
De snakket om spiseforstyrrelser og psykiske lidelser hos unge. Fra venstre Elin Heitmann, Erik Wold, Ingeborg Senneset og Mani Hussaini.

Ingeborg Senneset var døden nær av anoreksi – nå vil hun hjelpe andre

Hun var innlagt i psykiatrien i tre år for en spiseforstyrrelse som nesten tok livet av henne. I dag jobber Ingeborg Senneset som journalist og har skrevet bok om det hun opplevde.

Publisert

– Jeg trengte en måte å døyve smerte på. Det startet med selvskading. Da jeg leste en historie som handlet om anoreksi i en bok, fant jeg ut at jeg kunne begynne å sulte meg. Det var en form for selvskading som ingen ville oppdage. Ingen skulle vite at jeg slet, sa Ingeborg Senneset på LOs debattmøte om likestilling under Arendalsuka.

Senneset som er fra Trøndelag, er utdannet sykepleier. I dag jobber hun som journalist i Aftenposten. Hun ble intervjuet av NRK-journalist Erik Wold.

– Det gikk bra med meg, men jeg skulle egentlig ikke ha overlevd, sa Senneset.

Spiseforstyrrelsen tok nesten tok livet av henne. Men etter tre år i psykiatrien bestemte hun seg for at det lønner seg å spise.

Hun har skrevet dagboknotater og blogget om sykdommen i flere år. Blogginnleggene og dagboknotatene la grunnlaget for boken «Anorektisk».

– Egentlig er det jo et paradoks at boka selger så bra. Samtidig er jeg glad for det. For målet mitt med å skrive den var å kunne hjelpe andre i samme situasjon. Jeg mener det finnes for lite informasjon om dette temaet fra før, sa Senneset.

Da Erik Wold spurte henne før intervjuet om det var noe hun ikke ville snakke om, svarte hun: alt. For hun synes fortsatt det er vanskelig å snakke om sykdommen.

 

Ble utskrevet for det hun var innskrevet for

Under sykehusetoppholdet slet hun med angst og psykoser. Hun var innlagt frivillig, men fortalte at hun ble utskrevet da de oppdaget at hun på et tidspunkt veide 100 gram for lite.

– Det høres jo helt feil ut, sa Wold.

– Det var helt feil. Jeg ble utskrevet for det jeg var innlagt for. Jeg fikk beskjed om å reise hjem og tenke meg om. Et normalt menneske kan variere i vekt med to-tre kilo på en dag, sa hun.

Boka beskrives som et mørkt hyl fra helvete. Sykehusoppholdene gjorde henne bare dårligere og dårligere, før hun til slutt klarte å komme ut av den situasjonen hun var i.

– Jeg er stolt av jobben min og av familien min, men ikke sykehistorien min. Det er ikke kult og ikke morsomt å prate om dette. Men når jeg først har klart meg, sitter det så mange som samfunnet ikke har fanget opp. Da er det en del av mitt samfunnsoppdrag å videreformidle erfaringer som kan hjelpe andre, sa Senneset.

Hun sa også at spiseforstyrrelser blant gutter er veldig underdiagnostisert. Derfor mener hun det er viktig også å nå fram til dem.

 

Mani Hussaini mener skolehelsetjenesten må styrkes

AUF-leder Mani Hussaini sa at alle kjenner noen som sliter psykisk.

– Det største problemet er at det er tabubelagt. Det er ikke noe man snakker om. At noen prater om dette, slik Ingeborg gjør, kan gjøre at mange kan reflektere over dette temaet. Det viktigste er å prate om det, sa Mani Hussaini.

Han la til at det kanskje er ekstra vanskelig for gutter i en kameratgjeng å prate om psykiske problemer. – Jeg ville ikke gjort det, sa han.

– Det samfunnet bør gjøre er - og som Arbeiderpartiet går til valg på å bruke penger på - er å styrke skolehelsetjenesten. Vårt slagord er en helsesøster på hver skole hver dag, sa han.

Gir råd om spiseforstyrrelser

På scenen under debatten var også Elin Heitmann, frivillighetsansvarlig i Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS). Hun fortalte at hun selv har hatt en spiseforstyrrelse, men at hun nå har erklært seg selv som frisk.

– Det vi råder unge mennesker til, er å ta kontakt med en venn eller en i familien som de har tillit til. For dem som har mistanke om at en kollega, en venn, en ansatt, eller et familiemedlem har en spiseforstyrrelse, så er det viktig med en forsiktig tilnærming, sa Heitmann.

– Du kan si «Jeg ser at du ikke har det så bra» men ikke si «Så tynn du er blitt». Det kan føre til at den som blir spurt bare lukker seg inn og situasjonen kan bli enda vanskeligere, sa hun.